Italia 2

Etter et par dager i Verona følte vi for å reise videre. Men hvorhen???

Det er noe av det mest fantastiske ved å være på en slik ferie. Ikke ha strenge planer. Vi hadde i utgangspunktet snakket om å reise vestover, men Kristin hadde ikke vært i Venezia, og siden det ikke var mer enn en drøy time østover,,, ble det slik. Utpå ettermiddagen endte vi opp på Camping Marina Venezia helt ytterst (vest) på halvøya som ligger utenfor Venezia.

Dette var en ENORM campingplass med eget badeland, STOOOR og flott sandstrand ut mot Adriaterhavet, et utall cafeer og restauranter, morgentrim, aerobic, underholdning,,,, og så videre. I utgangspunktet ikke et sted etter vår smak, men anlegget var så fint organisert at vi rett og slett likte det, og kan virkelig anbefale stedet. Særlig for noen som reiser med barn. Egen hytteby hadde de også. Og vi tror at det var den billigste campingplassen vi har ligget på J

Noen kan kose seg og bade 

Mens noen velger å jobbe 

En dag gikk vi til Punta Sabbioni og tok båten til Venezia. En liten halvtime å gå, og det samme på båten. Endestasjonen skulle visstnok være Markusplassen,,,,, men vi tror at den må ha forflyttet seg en smule. Etter å ha «klatret over» noen broer kunne vi ganske snart runde Palazzo Ducale, eller Dogepalasset som det vel heter på norsk,,,, og der lå Piazza San Marco og svømte. Plassen er langt fra i vater, for noen steder var det tørt land, mens det andre steder var 30 cm med vann.

Etter en del plasking frem og tilbake spiste vi lunch på plassen, og kelneren kunne fortelle at det som oftest var en del verre i november og desember, da det gjerne var en halvmeter vann på plassen. Vi er usikre på om myndighetene har noen langsiktig plan, men den kortsiktige er å plassere ut fortau på «stylter». Fortauene var stablet opp mange steder rundt i byen. Det kan jo sikkert fungere i en trang liten gate, men på de store plassene hvor folk strømmer til og fra i alle retninger førte det til store trafikkorker. Særlig når tusenvis (??) av hotellgjester skulle forflytte seg til og fra hotellene og fergene.

Kø på "fortauene" over Markusplassen

Det er MANGE butikker i Venezia, men vareutvalget var ikke så variert. Masker, i alle prisklasser, vesker, vesker og vesker J, farget glass og det vanlige turistjuggelet. Just Erik kjøpte en maske, og Kristin en veske. Ellers gikk vi mye. Og trodde vi hadde en plan. <<<<<men da vi til slutt spurte en gammel innfødt gubbe om hvor vi var,,, så fikk vi oss en overraskelse. Og etter at han hadde forklart veien, og vi begynte å gå,, så ropte han etter oss og pekte at vi gikk i stikk motsatt retning. Og ristet på hodet over disse dumme utlendingene. Vi sjokket av gårde i riktig retning, og etter hvert, og med litt hjelp av Google Earth, kom vi oss til Piazza San Marco. Da vi gikk av båten, etter vel 12 timer på farten, angret vi på at vi ikke hadde tatt syklene til Punta Sabbioni. Noe vi har tatt lærdom av. Ikke minst etter at vi kjøpte en superlås med fingertykk kjetting. Når vi låser syklene sammen med denne låsen, og i tillegg låser syklene fast til en stolpe eller et gjerde med den «gode gamle» låsen, så føler vi oss rimelig trygge. Men vi har slik glede av syklene at det ville være en katastrofe dersom de ble stjålet. Og tyveri er noe vi har i bakhodet hele tiden etter det vi opplevde i Bern.

Av og til ble det gondolkork

Vi prøver å gå tur eller sykle så ofte vi kan, og områdene mellom Ca´Savio og Lido di Jesolo var godt tilrettelagt for sykling. I løpet av de 25 siste årene har vi vært flere ganger i Italia, både som bilist og fotgjengere. Og begge har vi hatt det samme bildet av italienske bilister. Aggressive og støyende. For over 20 år siden hadde familiene Ormbostad og Fjeldstad leid et hus litt sør for Ancona, midt nede på østkysten av Italia. For å komme til stranda måtte vi krysse en trafikkert vei, og inntrykket var at italienerne tråkket gassen i bånn hver gang de så en fotgjenger som prøvde å komme over. Denne gangen er inntrykket et helt annet. Nesten ingen tuting. De nikker og smiler, og slipper syklistene frem, selv om de skulle ha «retten på sin side». Og stort sett er de greie med sine med-bilister også, selv om de nok kan bli utålmodige dersom en utlending tukler det til i en bomstasjon J

Etter noen rolige dager på Marina Venezia var det på tide å dra videre. Vinket adjø til de vi hadde blitt litt kjent med, stort sett tyskere. Rutinen når vi forlater en stell- eller campingplass er å fylle vann og tømme gråvann (vaske- og dusjvann). Doen må tømmes oftere, selv om vi gjerne benytter oss av fasilitetene på campingplassene. Ved siden av plassen for gråvanntømming var det en flott vaskeplass spesielt for bobiler, og vi kunne ikke la være å benytte oss av dette tilbudet,,, noe vi hadde snakket om i flere uker. Bilen var etter hvert blitt ganske møkkete, og med fem kilo døde fluer, veps, sommerfugler og andre flygende vesener på motordekselet og frontruta.

Vi spurte italiakjenneren Kjetil (!!??) om noen tips for den videre reisen, og et av forslagene var Cinque Terra. Dette var et område vi hadde hørt mye positivt om begge to, men ikke besøkt,,, så derfor postes denne bloggen fra Levanto som er porten inn i Italias første nasjonalpark, Cinque Terra. Som faktisk ikke ble opprettet før i 1999.

Men før vi kom så langt måtte vi forflytte oss fra Venezia til Liguria-kysten. Vel 400 km, noe som ville bli den lengste etappen siden vi ankom Moseldalen. Da vi hadde passert Parma og lagt mesteparten av Po-sletta bak oss begynte fjellene i sørvest sakte å reise seg. Det var et vakkert landskap på vei oppover mot Passa della Cisa på 800 meter, men nedturen mot Middelhavet var det ikke noe å skrive hjem om. Vi hadde sett oss ut en campingplass rett utenfor Moneglia, og tok av fra motorveien mellom La Spezia og Genova idet det begynte å mørkne. 8 kilometer med SMALE hårnålsveier. OK,,, ikke noe problem så lenge man tar det med ro. Og de som har vært på biltur med Just Erik vet at han trives på slike veier. Enten det er på Madeira eller langs Rivieraen. En kilometer før vi var nede var det strukket et plastikk «nettinggjerde» tvers over veien. Og noen meter lenger nede sto det en gravemaskin på tvers over veien. Plutselig så vi noen lys komme nedenfra, og humøret steg!! Kanskje vi kunne komme gjennom allikevel. Men nei, det var noen lokale motorsyklister som snek seg forbi gravemaskinen og la ned gjerdet. Og såpass italiensk skjønte vi at det ikke var håp for oss. OK,,,,, bare å sette bilen i revers. Etter et stykke så jeg et skilt som sto midt i veien. Det sto så midt i veien at jeg måtte finsikte for å rygge forbi i mørket. Hvordan kunne vi ha oversett dette? Som sannsynligvis fortalte at veien var stengt. Men da vi passerte det viste det seg å kun være et «parkering forbudt-skilt». 

Vi fikk omsider snudd bilen, kjørte opp på den lokale hovedveien og Fant en annen «hårnålsvei» ned til Moneglia. Vi så på nettet at campingplassen skulle ligge etter tre tuneller vest for byen. Tunellene var lysregulerte, og etter å ha ventet i en liten evighet kom vi i siget. Det viste seg å være en serie med tuneller, fra 100 meters lengde til flere kilometer! Og med åpninger på 50 meter. Plutselig kom det et campingplasskilt,,,, og der var åpningen forbi. Og plutselig var vi i nabobyen, Riva Trigosi. OK,, bare å snu og vente på grønt. Denne gangen var vi forberedt, og fikk hevet oss gjennom «hullet» i tunellen. Så kom verten løpende og viftet med armer og bein, og sa troppo grande – troppo grande, og full – full. Ny fekting. Han ville ha oss til å rygge ut i tunellen!!! Der de små italienerne kom susende i 80!! Var mannen gal? Jeg ville snu, og klarte til slutt å få nesa i retning tunnelåpningen. Ny fekting og «dyttebevegelser» med armene. Ja,, men det er jo rødt lys! Forte – forte –tempo – tempo. Av en eller annen grunn lot jeg meg rive med og satt bilen i gir. Ikke så fort skrek Kristin!!!!! Det øret hørte jeg ikke på, og ga på det Carthagoen klarte. IKKE SÅ FORT!!!! Jo, mitt mål var å komme ut av tunellene før meg møtte de som utvilsomt hadde fått grønt lys i den andre enden. Og i den siste åpningen før byen kom det et nytt campingplasskilt. Jeg hev bilen til høyre, og kunne puste lettet ut. Mission completed. Sigh!!!!!

På denne campingplassen var bobilene stablet slik at det måtte rokader til for å komme inn og ut. Men Just Erik hadde sittet bak rattet i syv timer,,, så han la ned veto mot videre kjøring på det uvisse. Neste formiddag ble det nye «hårnål-kilometere» opp til regionalveien og ned igjen til Levanto, der vi la oss til på Camping Acquadolce.