Etter en ukes tid i Luberon-distriktet bestemte vi oss for å
legge kursen syd-østover, mot Cộte d´Azur. På vei til Aix-en-Provence, som
etter planen var første stopp, kom vi forbi en stor bobilbutikk som også så ut
til å ha et stort verksted. Her kunne vi kanskje få gjort en brukbar
midlertidig reparasjon av førervinduet som ble knust under innbruddet mellom
Palud sur Verdon og Mostelliers St. Marie.
Ja,,, nei,,, de hadde jo ikke plexiglass i den rette
tykkelsen. OK,,, men etter hvert kom det for en dag at det var et firma 200
meter ned i gata som nok hadde rette typen plexiglass. Men dersom det ikke ble
helt tett ville jo de kunne bli holdt ansvarlig. Og det var det ikke sikkert at
sjefen ville tillate. OK,,, prøvde Just Erik å argumentere,,, via Kristin
stakkar,,,, at dersom plexiglasset hadde samme tykkelse som glassruta var det
vel lite trolig at det ville bli noen lekkasje. Og at det var vi som rekvirerte
en nødreparasjon som var bedre enn det tynne plexiglasset som nå var tapet fast
i dørkarmen. Alt ville være bedre enn dette, og ingen ville saksøke dem. Javel,,,
men nå ble det jo plutselig to ukers ventetid på verkstedtime da,,,,,
Så vi dro videre med uforrettet sak. Kristin er nok ikke
helt enig, frankofil som hun er, men Just Erik er rimelig lei av alle de
franskmenn som plukker opp den ene unnskyldningen etter den andre av hatten,
hver gang den foregående blir «punktert».
 |
| Ofte er det både hoved- og forrett. Her med rødbeter, rucolasalat og pinjekjerner |
Vi tilbragte natten hos en vinbonde,,,, omsider,,, etter å
ha blitt lurt inn på turens hittil mest katastrofale «snarvei». Halvveis innover
i bushen måtte vi gi opp, og etter en hasardiøs snuoperasjon kom vi tilbake til
asfalten. Igjen måtte Kristin til pers. Men etter å ha snakket med en
franskmann bak rattet i den mest bråkete traktoren som er mulig å oppdrive,
måtte hun innrømme at hun ikke hadde fått med seg alle detaljene i samtalen. Så
neste morgen dro vi av gåre uten å kanskje oppleve den vinsmakingen eller
omvisningen bonden hadde sett for seg. Aix-en-Provence neste.
 |
| Fontenene i Aix-en-Provence hadde ofte en spesiell utforming |
I sentrum av Aix-en-Provence var det umulig å få parkert
bobilen, men inne i et boligområde et par kilometer unna tok vi sjansen på å
sette bilen. Selv om vi i enkelte byer rundt omkring i Luberon måtte parkere langt
utenfor sentrum hadde jo det sin naturlige forklaring i smale gater i en by på
en fjelltopp, men etter hvert som vi nærmet oss Cộte d´Azur så det ut til å
være en folkesport å sette opp «Forbudt-for bobiler»-skilt. Og langs hele
kysten skulle vi erfare at 99,9 % av alle mulige parkeringsplasser var blokkert
av to meter høye stengsler. Men,,, vi har jo syklene. Det er bare det at når du
kommer kjørende vil du jo så nærme målet som mulig. Og når du plutselig møter
et «Forbudt-for-bobiler»-skilt er det ofte svært vanskelig å finne en
alternativ rute.
Etter Aix-en-Provence tok vi motorveien i retning St.
Maxime. Plutselig så Just Erik noen veiskilt som vekket sterke minner fra en
tur i området i 2002. Opp med «bonde-boka» «France Passion», og jomen var det
ikke ført opp en vinbonde rett i nærheten. Etter noen minutter rullet vi inn
alleen som førte inn til Chateau Des Demoiselles (Frøkenslottet).
Oui,, bien,,, vært her før?? Neivel,,, dere kan bare parkere
bobilen der borte i furulunden. Vi har sagt det før, og gjentar det gjerne.
Konseptet med at vi kan ta inn hos 1900 vin-, geite- oliven- eller
gåselever-bønder rundt om i Frankrike er helt genialt. I teorien skal vi være
med på en omvisning eller prøvesmaking, men det er bare unntaksvis vi blir
forespurt om dette.
Og hvilken furulund vi parkerte i. Og hvilket landskap.
Etter å ha installert oss gikk vi en tur ned langs vinåkrene, og formelig sugde inn landskapet. Før vi
laget middag gikk vi bortom vinkjelleren og kjøpte et par flasker vin. Slottet var
tidligere feriested for Grimaldi-familien, og vinen vi kjøpte ble etter sigende
servert i bryllupet til prins Albert. Men vi så ikke noe til han,, eller
tvillingene som han nå skifter bleier på (!!??) Ei heller noen av hans andre
mulige avkom spredt rundt om i Europa.
 |
| Les Arcs er en utrolig "solid" og fin by |
 |
| Utsikt fra slottet i Grimaud og mot St. Tropez |
Vi har prøvd å oppdatere oss litt med hensyn til fremstilling av vin på turen. Den siste måneden har vi sett vinmarker som har vært høstet. Noen steder er rankene tomme, mens det andre steder står igjen betydelige mengder druer. For fuglene,,,, og for sykkelturister
 |
| Høstemaskin for hvitvinsdruer |
Dagen etter kjørte vi ned til kysten, og la oss til på en campingplass på flatlandet mellom Port Grimaud og Grimaud. Det første vi gjorde var å sykle til Port Grimaud. Just Erik var her i 1970 sammen med Stein og Øyvind, og byen hadde virkelig utviklet seg fra den ble etablert i 1966. Nå var det 2000 boenheter i denne kunstige «Venezia-inspirerte» byen. Alle med sin egen båtplass, og husene i alle regnbuens farger. Rene Kardemommebyen!!!!
 |
| Mange smale hus i Port Grimaud |
En dag klarte vi også å komme inn i «fransk» rytme. Før
lunch syklet vi til Grimaud, og rakk faktisk både markedet, en tur opp på
slottet og en øl og en Pastis før vi syklet hjem og spiste lunch. Etter lunch
syklet vi lystig av gårde i retning St. Tropez. Det var heftig biltrafikk selv
så langt ut i sesongen, men mesteparten av veien var det greie sykkelstier. Da
vi hadde et par kilometer igjen fikk Kristin flatt hjul. Etter hvert åpenbarte
det seg et stort hull i ventilfestet, og Just Erik kunne konstatere at slangen
var «død». Men det var sikkert en sykkelbutikk i St. Tropez. Og det hadde det nok
etter alt å dømme vært. Midt i sommersesongen. Men, Just Erik som hadde syklet
i forveien for å kjøpe ny slange mens Kristin trillet utover langs Golf de St. Tropez, fant omsider en som drev
med sykkelutleie. Men,,, nei,,, han hadde jo ikke reserveslanger. Det skulle
bare se ut. Ingen av utleiesyklene hadde vel vært utsatt for et slangehavari!!!!!!
Men etter en drøy mils sykkeltur innover i landet var slangen i boks, og vi
kunne igjen forenes og foreta nødvendige reparasjoner. Men du,,, hvor mye
enklere slike situasjoner hadde vært dersom vi hadde hatt hver vår
mobiltelefon. Når vi møter Kjell Morten i Wien i slutten av måneden håper vi at
Kristin får sitt nye SIM-kort.
En dag fikk vi en SMS som fortalte at noen venner skulle ha en langhelg i Nice. Vi bestemte oss sporenstreks for å reise bort og møte de på fredag. På formiddagen tok vi bilen til Frejus. Som ventet var det umulig å få parkert utenfor jernbanestasjonen, og vi måtte sette den utenfor en skole et godt stykke unna. Men nød og neppe rakk vi toget til Nice, og etter en drøy time kunne vi spasere fra Gare Nice Ville og ned til markedet i gamlebyen der vi skulle møte arendalitter!!! Etter felles lunch, promenering langs strandpromenaden og forfriskninger kunne vi reise tilbake til Frejus,,,, og finne bilen i god behold.
 |
| Bjørg og Kristin på strandpromenaden |
 |
| Nils, Elisabeth, Kristin, Bjørg, Just Erik, Johnny og Bjørg. Paul var fotograf :-) |
Etter noen dager på Camping la Pinède beveget vi oss
vestover i retning Marseille. Den 28. oktober skulle vi fly til Wien og
deretter Praha. Just Erik skal møte noen kolleger fra Norge og Østerrike, og
Kristin skal ha «koneprogram». Dette har vi visst siden før vi reiste fra
Norge, men hadde vi tenkt på å ta med kofferter eller vesker???? Selvfølgelig
ikke. Dette, og hvordan vi skulle få parkert bobilen på et greit sted skulle
komme til å volde litt stress de følgende dagene. Butikkene langs Cộte d´Azur
førte tilsynelatende kun solkrem, bikinier, klær og Louis Vuitton-vesker. Vi
stoppet i Cavalaire-sur-Mer, og parkerte på en plass der det ,,, selvfølgelig,,
var forbudt for bobiler. Men nå som sesongen er over tar vi det ikke så tungt.
Og håper at parkeringsvaktene har den samme innstillingen. Ingen veskebutikk,
men etterpå fant vi en liten avsidesliggende strand som Just Erik husket fra da
han var her med den brune Club Wagon’en i 1992. Et nydelig sted å bryte
baguette og Brie!!!! Stranden var flott,, og vannet enda bedre. Vi ble etter
hvert enige om at vannet holdt 22 – 23 grader. 25. OKTOBER!!! Så det ble en lang
badeøkt. Vi anser oss som heldige J. Men det er fullt ut fortjent!!!
 |
| Kristin på vei ut i Middelhavet |
 |
| Nydelig vann i slutten av oktober |
Lørdag la vi oss til på Camping International ytterst på den
smale halvøya utenfor Hyrères. Det så ut som en hyggelig plass der gjestene
satt samlet rundt bord i alle «smågatene». Det viste seg at de fleste var «regulars»
som møttes hver høst for å vind-surfe eller –kite. Den lange smale og lave
landtungen gir smult vann uansett hvilken vei vinden blåser, og er et yndet
sted for folk som driver med slike vannsporter. Vi ble naturlig nok (!!??) ikke
en del av gjengen, men fikk jo praktisert litt tysk her (også). I
feriesammenheng sier vi ofte «Deutcher über alles», og det stemte her også. Og
nederlendere og sveitsere. Landtungen utover mot Les Palmieres er under en
kilometer bred, og med åpent vann og våtmarksområder midt på. På vestsiden er
veien stengt for biltrafikk, og her var det fint å sykle innover til Hyerès.
 |
| Det koselige torget i Hyerès |
Mandag fant vi et stort kjøpesenter utenfor Toulon der vi
fikk kjøpt bagger, og Kristin fant en fin høstjakke. På en av
«Stellplatz-appene» fant vi to plasser i Bandol der vi ville legge oss for
natten. Men allerede på vei inn i byen ble vi møtt med «Forbudt for bobiler».
Plutselig. På en vei vi hadde kjørt på en god stund. Forbudt å svinge til
venstre. Til høyre en bitte liten vei inn i et boligområde. Å snu en bil på 7,2
meter på en plass som er 7,5 meter er ikke gjort i en fart. Heldigvis lar ikke
Just Erik seg stresse av slike hindringer,,,, og det pleier som oftest å gå
greit. Så var det å finne en omkjøringsvei. Omsider kom vi ned til den oppgitte
Stellplatzen. Fantastisk strand og bare noen hundre meters spasertur inn til
Bandol. Men,,,, de vanlige 2-meters bøylene over innkjøringen. Nytt forsøk på
andre siden av byen,,, men med samme resultat. Kristin gikk inn til
turistkontoret, og fikk bekreftet at det ikke var noen Stellplatzer i Bandol.
Og heller ingen åpne campingplasser. Men i nabobyen, Saint–Cyr-sur-Mer var det
en åpen plass. Klokkene hadde akkurat blitt stilt til vintertid, og vi ble
etter hvert «overrasket» av mørket. Og campingplassen viste seg (selvfølgelig)
å ha stengt for sesongen. Etter søking på nettet og noen telefoner fikk vi
bekreftet at Camping les Cigales i Cassis var åpen. Vi hadde tenkt å bruke litt
tid de få milene fra Hyères og til Marseille, men på grunn av de «ikke
eksisterende» Stellplatzene og stengte campingplassene hadde vi nå «hoppet
bukk» over flere av småbyene. Neste morgen reiste vi derfor tilbake til La
Ciotat, og tok Route des Crêtes tilbake til Cassis. Fascinerende å kjøre fra
«palmesus» og opp på «høyfjellet» på 10 minutter. Klippene mellom La Ciotat og
Cassis stuper over 400 meter rett ned i havet, og er de høyeste kystklippene i
Frankrike. På vei ned til Cassis fikk vi virkelig «kjørt» oss. Veien hadde en
konstant helning på 30 % over en strekning på vel to kilometer. Det var ikke
mulig å «holde» Carthagoen på 1. gir, så de ble heftig bremsebruk. Rett og
slett ubehagelig med tanke på det som hendte på vei ned fra Berninapasset. Men
vi kom ned «safe and sound».
 |
| Mektig kystlandskap mellom La Ciotat og Cassis |
 |
| Kristin på den høyeste klippen langs Frankrikes kyst |
 |
| Havnen i Cassis er stille og rolig uten de prangende båtene |
Cassis er en ganske koselig kystby uten noe særlig
«jet-set»-faktor, og det var koselig å sitte på en cafe og se småbåtene duve
frem og tilbake på havna. Just Erik var her i 1970 sammen med Stein og Øyvind,
men han kunne ikke kjenne igjen noe. Bortsett fra borgen som ligger på en
klippe over havna. Den gangen var det også bare en campingplass i byen, men den
lignet ikke på den Camping les Cigales vi bodde på nå. På vei hjem var vi innom
resepsjonen for å betale, siden vi skulle reise klokken 07 neste morgen. Og
der, på et falmet bilde på veggen så jeg campingplassen «fra den gang». En stor
åpen grusplass med pyramidetelt spredt utover, og en enslig lang
sanitærbygning. Som bare hadde «hull-i-gulvet-doer». En skremmende opplevelse
for 19- og 20-åringer i 1970. Jo, resepsjonisten kunne bekrefte at bildet var
fra 1966. En artig opplevelse. I dag har campingen 250 pent opparbeidede
atskilte plasser. Og sanitæranlegget har nok også gjennomgått en ombygging
eller to.
Over alt, både på campingplasser, rasteplasser og i byene,
finner vi skilter som advarer mot å la verdisaker ligge i bilene. En sveitser
vi snakket med for et par dager siden kunne fortelle at de var blitt frastjålet
tre sykler som var låst sammen med tre forskjellige låser. Et internettsøk der
vi lette etter et sted å sette fra oss bilen mens vi var i Wien og Praha,
resulterte i et utall skrekkhistorier om kriminaliteten i sør-Frankrike. Den
ble kalt altomfattende, pervers,,, og mange andre stygge ord. Og å sette fra
seg en bobil skulle fungere som en tyverimagnet. Derfor har det vært litt
stress med å finne en «sikker» plass for bilen. Etter MYE om og men fant vi
frem til et firma nær flyplassen der vi kunne parkere en så stor bil, og i
tillegg bli kjørt til flyplassen. Park and Travel var løsningen. Og det var
ikke nødvendig å bestille plass. Vi reiste tidlig fra Cassis for å ha tid til
eventuelle alternative løsninger. Og ekstra tidlig siden resepsjonisten på
campingplassen sa at det var kork forbi Marseille hver morgen. Korken så vi
ingen ting til, og Park and Travel fant vi uten problemer (riktig nok gjennom
en tunell med 20 cm klaring). Men,,,, mon dieux!!!!!!! For en stor bil!! No,
no, no!!!!!!. Denne monsterbilen har vi ikke plass til!!!! Kristin prøvde flere
ganger med at vi hadde fått muntlig beskjed om at størrelsen ikke var noe
problem. Men for mannen på plassen var det problemer nok. Men Kristin sto på,
og etter hvert begynte han å mykne. OK,,, flytte en annen bil,, og dirigere oss
utenfor asfalten inntil et gjerde,,, så var det meste OK. Sigh,,,,,,,
Så nå står bilen trygt i Marseille og vi sitter på flyplassen
i Brussel med en liten øl,,, og venter på Wien-flyet.
