Italia 3

Nå har vi vært på farten i omtrent seks uker. Ingen av oss har klokke. Kristin har ingen mobil, og Just Eriks SIM-kort sitter i en lesebrett,,, som er alt for stor til å ha i lomma. Så vi vet ofte ikke hvilken dag det er , eller hvor mye klokka er. Derfor er camping Acquadolce i Levanto et greit sted for oss. Kirkeklokka slår hvert kvarter. Fullt klokkeslett og 1, 2 eller 3 «tynnere» klemt. Så når du våkner om natta er det også greit å kunne følge med hvor lenge du ligger våken!!!
Nedenfor ser dere et bilde av det som har vært "byen vår " noen dager nå. En kveld vi var ute og gikk kom vi forbi en av landsbyens mange kirker. Vi synes den var litt spesiell med stripene, men vi kom over en kirke i Monterosso al Mare. Den hadde de samme stripene utenpå, og alle søylene inne i kirka hadde også sorte og hvite striper fra bunn til topp.

Levanto er "inngangen" til Cinque Terre

Nå står Cinque Terre for tur. De fem byene på Liguriakysten står på UNESCOs verdensarvliste, og er en av de største turistattraksjonene i Italia. Vi hadde regnet med at når vi nå hadde passert midten av september var det «stille og rolig». Så feil går det an å ta,,,,, eller kanskje «hvordan er det her i juli?»

Alle byene er vanskelig tilgjengelig med bil, noen umulig. Men togene mellom Genova og La Spezia stopper i alle byene.

Da vi kom til Levanto stasjon klokken 09 fikk vi nærmest sjokk. Enormt med folk. Tynne, tykke, med og uten skrå øyne, med fjellstøvler og staver, eller med stiletthæler. Vi hadde planlagt å gå til fots mellom byene, og regnet ut at det nok ikke ville bli like folksomt der. Mange så ut til å ha lagt opp til ta tog fra by til by. Det er i grove trekk tre sett med stier mellom de fem byene. Den ene, Sentiero Azzurro, eller den «blå stien» går langs sjøen. Så er det en sti litt høyere opp, La via dei Santuari, som forbinder kirkene som ligger litt ovenfor byene, og Senterio Alto som i grunnen er en krøttersti langs toppen av klippeskrentene. Det vi hadde lest om den «blå stien» var at den gikk langs sjøen, og at den delvis var hogd ut i fjellet. Dette passet oss bra, spasere på en hellelagt gangsti med bølgene som slo mot fjellet nedenfor.

De første 500 meterne etter at vi gikk av toget i Monterosso al Mare, på vei mot Vernazza, kunne stemme med denne beskrivelsen. Men ganske snart gikk det oppover. Og oppover. Langs en smalere og smalere sti. Etter som det ble brattere gikk stien over i trapper. Smale og BRATTE trapper. Av kollegene mine på fagskolen har jeg lært litt om forholdstall mellom opp- og inntrinn. Men,,,, de som hadde laget disse trappene hadde tydeligvis ikke gått på fagskolen i Grimstad. Og i gamle dager må italienerne ha hatt en annen kroppsbygning enn dagens generasjon. De må ha vært to meter høye med LANGE ben!!!!! Til og med Just Erik slet tidvis med de høye trinnene. Særlig der det gikk utfor. Stien buktet seg inn og ut og opp og ned «dalene» eller kløftene som skar seg ned mot havet.

Med Montroso al Mare i bakgrunnen

Turen gikk gjennom olivenlunder og vinranker. Et sted der vi slet oss oppover mellom vindruene i den drepende varmen ble vi var en fjern melankolsk saksofon som etter hvert ble sterkere. Og rundt et hjørne sto det en lokal musikant med hatt mellom føttene. I et skyggefullt parti litt lenger østover sto en bonde med en kurv appelsiner og sitroner, og en enkel sitronpresse lik den jeg husker fra mitt barndoms kjøkken. Det kunne ha vært fristende med nypresset juice, men det hygieniske inntrykket fikk i hvert fall oss til å stå over. Og videre gikk det langs den idylliske smale stien. Noen steder var det så smalt at det ikke gikk an å passere møtende trafikk. En del steder var det rekkverk på utsiden, men ofte var det ubehagelig langt rett ned. I følge kartene skulle turen ta to timer, men vi står inne for de tre timene vi brukte på de snaue fire kilometerne.

Både i Vernassa, Manarola og Riomaggiore går det en «hovedgate» gjennom byen og ned til havna. Vi var langt fra alene i Vernassa heller, og i tillegg til alle turistene var gata fylt opp av båter. Ingen av byene har havnekapasitet til de fastboendes båter. Så her var det trangt.

Det var trangt i gatene i Vernassa

Vi fant oss allikevel en plass i skyggen nede ved havna, og her spiste vi medbragt lunch. Kristin hadde et nydelig bad, mens Just Erik sto over. Planen var å gå videre til Corniglia, og han tok ikke sjansen på å ødelegge gnagsårbandasjen. Denne turen er beregnet til en og en halv time, men igjen måtte vi høyne med en time. Heller ikke her ble det spasertur på hellelagte gangveier.

Corneglia er den eneste byen som ikke kan nås med båt

Corneglia er den eneste av byene som ikke ligger ved sjøen, men det gjør derimot jernbanestasjonen. Så etter en «sen-lunch» og en gelato ble det en litt heseblesende tur for å rekke toget tilbake til Levanto. Avstanden er nesten en kilometer, inkludert 382 trappetrinn. Det er litt rart å sette seg på toget etter å ha gått i tre timer mellom to byer, og så være tilbake til start etter fire minutter!!!! Men lettvint og deilig er det.

Man må «løse kort» for å gå på stiene i Cinque Terre. Og vi kom ut for kontroll to ganger! Vi valgte å kjøpe et to-dagers kort som også inkluderte fri bruk av jernbane og buss innen området. 22 euro per hode. Så neste morgen var vi klare igjen.

Planen var å ta toget til den sydligste byen, Riomaggiore, og spasere til Manarola. En halvtimes tur langs Via del Amore. Men det viste seg at denne var stengt som følge av jordskred i oktober 2011. Den tre kilometer lange kyststien mellom Manarola og Corniglia visste vi var stengt av samme grunn, så vi hadde på forhånd bestemt oss for å ta toget «hjem igjen» fra Manarola. I et anfall av overmot bestemte vi oss for å ta en annen rute til Manarola. Snaue halvannen kilometer er jo ikke noe å skrive hjem om!! Men det viste seg snart at dette var en stor utfordring. Vi var litt senere ute enn dagen før, og det var allerede VARMT. Og BRATT!!! Det høyeste punktet på ruta var omtrent 230 meter, og utgått distanse var vel i størrelsesorden 700 meter. Heldigvis for Just Erik hadde han tatt med en stav. Men bare en, dessverre for Kristin.

Det var høye trappetrinn opp fra Riomaggiore

Og bratt !!!!!

Det var ikke mye futt igjen da vi nådde toppen
mellom  Riomaggiore og Manarola. Teksten
på steinen viser ai ikke var de eneste som var slitne

Når det er trangt inne kan man fortøye båten
og klesvasken i hovedgata 

Bare for å advare kundene :-)

Vel fremme i Manarola kunne Just Erik
bevilge seg en øl og en grappa :-)

Havna i Manarola var for værhar til
at båtene kunne ligge ute

Campingplassen i Levanto lå i en olivenlund, og når det blåste, drysset det olivener ned på biltaket. "Våre" olivener var ikke modne, så det var jo litt rart at de ramlet ned. Normalt er de klare for høsting i november. Men mange av bøndene hadde allerede begynt forberedelsene til høstingen. På bildet nedenfor ser dere at det er strukket sammenrullede finmaskede nett mellom oliventrærne. Når bærene er modne strekker de ut nettene over bakken, og, spesielt i dette bratte terrenget, "leder" olivnene nedover til steder der de samles opp. For å få fortgang i "nedfallet" bruker de stokker for å slå på greinene.

Middag og oppvask blir det som oftest ikke
"tid til" før langt på kvelden

Etter to dager med «klatring», turister og vakre byer var det på tide å roe ned. Hjemmedag med klesvask og en rusletur i Levanto. Før vi neste dag reiset videre til Camporosso Mare som ligger noen få kilometer fra grensen til Frankrike.  Det var en grei liten plass med en fin småsteinet strand hvor vi fikk oss flere gode bad. Neste dag syklet vi innover dalen mot en liten by som heter Dolceaqua. En aldeles fantastisk liten by som vi aldri har sett maken til. Alle husene var «sammenvevd», både sideveis og i høyden. Enkelte steder var det fire etasjer over grunnplanet, som var gjennomhullet av tunneler. Aldeles utrolig. Og selvfølgelig et slott på toppen.

Dolceaqua lå vakkert til med slottet på toppen !

Reine Mostard-brua!!!!!

I dag har det ikke gått etter planen. Etter en liten times biltur hadde vi tenkt å legge oss til i Menton, den første byen på fransk side av grensen. Så var planen å sykle til Monaco og spise lunch med de «fine»!!!! Men det viste seg at campingplassen lå høyt oppe i åsen. Fra byen startet vi oppover de krappeste hårnålsvingene så langt! Litt lenger oppe møtte vi et skilt som forkynte «Forbudt for bobiler». OK,,,, det sto så langt ut i grøfta at vi ikke så det. Og dessuten ville det vært umulig å snu. Og da vi omsider nådde campingplassen virket den så lite tiltalende at vi mistet lysten. Og dessuten,, å sykle opp hit etter en tur i Monaco var ikke aktuelt. Og heller ikke å kjøre ned og opp igjen med bobilen. Men å finne en annen campingplass mellom her og Nice var helt umulig. Om vi da ikke skulle kjøre langt innover i fjellene. Vi bestemte oss for å kjøre til den campingplassen der vi skulle bo sammen med Marte og Marianne & Co. På veien ville vi holde fast ved planen om lunch i Monaco. Men det måtte vi også gi opp etter fire runder gjennom Monte Carlo, både høyt og lavt. Masse parkeringsplasser,,,, for de som har biler lavere enn to meter. Helt umulig for oss L

Da vi ut på ettermiddagen ankom camping Antipolis var porten stengt. Og nå fikk vi forklaringen på hvorfor vi ikke hadde fått bestilt hytte til Marte & Co før fra søndag. Hele plassen var bortleid til 130 franske ungdommer som skulle ha en skikkelig fest. Enden på visa ble at vi tok inn på en plass i nærheten,,,, som skulle stenge for sesongen i morgen.

Så da sitter vi her i Frankrike. Og vi kom helskinnet fra Italiaoppholdet, bortsett fra gnagsåret til Just Erik da. Noe som ikke var en selvfølge. Vi har tidligere skrevet at italienernes kjørestil virker å ha forbedret seg de siste tiårene. Kanskje bortsett fra skuterne da, som hele tiden ligger og kriger på midtstripa. Trafikkdødeligheten per 100.000 innbyggere (2010) ligger på det dobbelt av hva den gjør i Norge. 9,6 kontra 5. Vi får bare være glad for at vi ikke er på bilferie i Eritrea eller Egypt. Her er tallene henholdsvis 48 og 41. Frankrike har en rate på 7,5,,,, så vi får bare si: «God tur,,,,, og kjør pent»

Nå har Marte og familien landet på flyplassen i Nice, og i morgen kommer Marianne og Herman. GLEDER OSS!!!!!!!!!!!