Italia 1

I dag lå det gult høstløv på gulvet inne i bobilen da vi våknet. Et høsttegn,, tross alt, selv om vi må sove med alle luker åpne på grunn av varmen. Vi ligger på en enorm, men kjempeflott campingplass helt innerst i Adriaterhavet. I går trålet vi Venezia fra klokken 11 til 23,,,, men mer om det i neste brev.

Da vi kom inn i Italia sist tirsdag, etter å ha kjørt over Berninapasset, trodde vi at vi var ferdige med fjellovergangene. Men den gang ei. Etter at vi hadde kjørt en liten halvtime sør-vestover fra Tirano bar det oppover fjellsidene på en svært smal og svingete vei. Riktig nok ligger ikke vintersportstedene Aprica og San Pietro som vi passerte høyere enn 11-1200 meter, men veien, både opp og ned, hadde en standard vi ikke hadde vært borti før. Absolutt ikke et sted for skvetne bobilførere,,,,, eller passasjerer.

Målet denne kvelden var en stellplatz i Sulzano, og vi kom frem godt etter at det var mørkt. En lun og fin kveld, vindstille, 22 grader, gresshopper (som Just Erik fortsatt kan høre!!!) og rett inn i olivenlunden til bestemor. Som løp rundt bilen og dirigerte, passet på at vi ikke kjørte over kattene, og plasserte nivelleringsklosser foran hjulene (slik at bilen skal stå i vater).

Neste dag kjørte vi bare tre – fire kilometer til Pilzone som ligger nesten i sørenden av Lago d´Isola. Sjøen ligger omtrent midt mellom Lago di Como og Lago di Garda, og er ikke mer enn to – tre mil lang. Den har tre øyer, hvorav Monte Isola er den største «innlandsøya» i Europa. Camping Pilzone var i hovedsak befolket av «fastboende» italienere. Det vil si,,,, de var ikke her, men sikkert på jobb i Bergamo, Verona eller andre nærliggende byer.

Lunch på Camping Pilzone ved Lago d´Isola

Vi hadde en plass nederst mot vannet, og her kunne vi sitte å bare se utover sjøen, eller følge med på endene, sothønene, sivhønene, svanene, små hvite hegrer eller toppdykkere. De siste er noen fantastiske fiskere. Spennende å se hvordan de måtte jobbe for å svelge byttet. Vi så aldri skarvene fange fisk, men det var en god del av de som fartet frem og tilbake. Vi er jo vant til at skarv holder til ved kysten, men den trives faktisk godt i ferskvann også. Vi ble bestevenner med noen ender som kom på besøk hver dag ved frokosttid. Etter hvert så vi til og med forskjell på dem, og gjettet hvem som var mor, far, sønn eller datter.

På vei "hjem" etter en sykkeltur til den andre siden av sjøen

Vi hadde mange fine sykkelturer i området. Opp- eller nedover langs sjøen, eller som vi gjorde en dag, syklet rundt til en by på den andre siden. Og tok ferga tilbake. Fredag syklet vi til Iseo for å gå på markedet. Men, selv om vi nå har vært på farten i en måneds tid har vi ennå ikke kommet inn i tidsmoduset til sveitsere og italienere. Kanskje vi takler det når vi kommer til Frankrike? De innfødte står tidlig opp (??) og er klar for lunch klokken 12. Da er vi så vidt ferdig med frokosten, og dersom vi har karret oss til byen kunne vi på dette tidspunktet tenke oss en brus, en is, en øl eller et glass vin(!!??) Men,, nå er det tid for å spise. Ikke noe bord til drikkende eller is-spisende gjester. Og selvfølgelig begynte markedet å stenge før vi var halvveis i runden, og stenge gjorde også bakeren og «allementaren». Vi fikk imidlertid sneket oss inn et sted, slik at vi fikk kjøpt med litt ost og brød som skulle bli vår lunsj,,, etter at de innfødte var ferdig med sin. 

Senere på dagen tok vi båten til Monte Isola. Øya har fire anløpssteder, et i hvert «hjørne». Vi gikk av i Sensole som ligger på det sør-vestlige hjørnet, og slet oss opp den bratte gangveien fra brygga til veien som går rundt øya. Den hadde en svært så bra standard, tatt i betraktning at det bare er presten, legen og ordføreren som har lov til å ha bil. De nesten 2000 fastboende og turister må satse på føtter, sykler, mopeder, scutere,,, eller en minibuss som klarer å kjøre rundt ¾ av øya. Etter hvert registrerte vi langt mer enn tre biler, men dette var i hovedsak kommunale tjenestebiler som ble fraktet fra fastlandet med en bilferge.

Trangt og bratt på Monte Isola

De pynter til jul i Carzano!!

På nord-østhjørnet av øya syklet vi gjennom Carzano. Her hadde de begynt forberedelsene til Festa di Santa Crousa som arrangeres hvert femte år. Over gatene ble det hengt opp lenker med granbar, og dere kan også se et bilde av det ferdige resultatet, som er hentet fra internett. Vi skulle gjerne blitt noen dager til ved lago d´Isola,,,, men det får bli en annen gang.

Etter noen late og rolige, om enn «litt sportslige» dager ved Lago d´Isola kjørte vi videre til Verona via Lazise ved Lago di Garda. Dette er en fantastisk vakker by med en ganske autentisk (original????) bymur som nesten strekker seg rundt hele landsiden av byen. Det skal ha vært Veronerne som bygget bymuren i det 13. århundre. Men,,, hva med sjøsiden? Byen må ha vært ganske sårbare mot angrep derfra. En mulighet er at det har vært tid til mange ombygginger i århundrene som fulgte. Og kanskje de hadde bruk for steinene til andre ting når det var fredelige tider. Det er jo noe vi har lest om mange steder. På begynnelsen av 14-hundretallet ble byen erobret av Venetianerne som satt med makten noen hundre år, inntil Napoleon inntok byen (sammen med store deler av Nord Italia). For så å måtte overlate byen til Østerrikerne i 1815. Og endelig,,,, så ble Lazise en del av det italienske kongedømmet i 1866. Det er spennende å snuse på historien til de byene vi besøker, selv om det er svært vanskelig å få et klart bilde. For det er skifter hele tiden. Keisere, konger, baroner og hvem det nå er, var på farten over hele Europa i det forrige årtusenet. Vi føler vel at det er litt «urolig» i vår tid også, men det er nok småtterier i forhold til det trusselbildet forfedrene våre opplevde. De må jo ha levd et liv i konstant frykt for angrep, død og fordervelse. Det er noe vi blir bevisste på når vi ser de festningsverkene som var en del av hverdagen for disse menneskene. Enten det er på en øy i Eger-havet eller ved en innsjø i Italia.

Lazise ved Lago di Garda

I Verona la vi oss til på en stellplatz en drøy kilometer utenfor sentrum, og syklet en del rundt omkring både i sentrum og utenfor byen. Verona er en fantastisk flott by. Den er jo ganske «sliten» slik mange italienske byer er, men for oss turister er jo dette bare pittoresk.

Med Verona i bakgrunnen

Kristin foran Arena

Fargerike gater i Verona

Lunch ved Arena

Vi har nå (og tidligere) vært en del rundt om i Europa. Og Romerriket møter oss alle veier. Hadrians Wall mellom England og Skottland. Trier syd i Moseldalen, og ikke minst her i Verona. Ponte Pietra, som dere ser på bildet nedenfor sto ferdig 100 år før vår tidsregning!!! Jeg regner med at teateret som dere ser rester av på neste bilde også ble bygget på samme tid. Og ikke minst Arena Verona. Romerne må ha innehatt høy ekspertise når det gjaldt byggverk, men ikke mindre med hensyn til logistikk. Og det å holde imperiet sammen i så mange år som de faktisk gjorde. Her om dagen snakket vi litt om de mer fjerntliggende byene som romerne etablerte og holdt i århundrer. Slik som for eksempel Trier. Hadde soldatene med seg familiene?? Hvis ikke,, så var det jo ingen hjemme i Roma til å reprodusere soldatemner!!!!! For det var jo ikke bare nordover de utvidet riket. Konstantinopel krevde sikkert også ressurser.

Ponte Pietra ferdig 100 år før vår tidsregning !!!

Til slutt litt kveldssteming fra områdene rundt Arena. Gnagsåret Just Erik fikk på veien hjem er for heftig til å vises på nettet!!!!! 

Og nå ligger vi altså helt i nord-enden av Adriaterhavet J