Bretagne

Sist natt lå vi hos nok en gåsebonde. Som i tillegg til pâté de foie også drev med cidre, som Bretagne er kjent for. Kristin har snakket om Bretagnes nasjonalrett, «Crepes et cider» i lang tid nå. Ellers er det litt artig å følge med på hva bøndene driver med etter som vi beveger oss gjennom Europa. Det har vært, i meget grove trekk, mais, mais og mais i Tyskland, vindruer i Italia, vindruer i det østlige og sørlige Frankrike, og gjess, ender, epler og creme fraiche i det nord-vestlige Frankrike. Her ser vi også mange kuer, som det snart er to måneder siden vi sist så. I Bretagne og Normandie har de også litt sauehold. En artighet i den sammenheng er moutons salés eller «salte sauer» på norsk. Her er det ikke fjellbeiter som for de norske sauene, men her gresser de året rundt helt nede ved Atlanterhavet, og skal etter sigende få en spesiell saltsmak i kjøttet.

Fantastisk dyktige murere i Bretagne.
Vi blir aldri lei av å se på de flotte husmurene

Fargerike båter i Roscoff

Vi liker oss kjempegodt her i Bretagne. Litt merkelig i grunnen, etter alt det «vakre» vi har sett langs middelhavskysten i Italia og Frankrike. Men det tøffe, røffe, solide og grønne Bretagne er fantastisk. Det er mange flotte steinhus langs Middelhavet også, men «soliditeten» i husene her tar kaka. Og så har vi vært så heldige å oppleve Atlanterhavet både i storm og stille. Kontrastene er fantastiske. En ting er sol og regn, storm og stille. Noe annet er tidevannet. To morgener tidligere i uka våknet vi ved en bukt sørvest for Roscoff og så to kilometer med tang, sand og gjørme,,, og motor- og seilbåter som lå på siden. Etter en litt sen lunch så vi utover en fin og stille bukt der motor- og seilbåtene dupper stille i ettermiddagssola.

Morgenstund med LANG fjære

Nå er havet tilbake!!!

Akkurat her er det nesten syv meter forskjell på flo og fjære, men bare noen få mil østover, ved St. Malo, er forskjellen mellom flo og fjære opp til 14 meter. Noe som opptrer ved fullmåne og nymåne (springflo). Midt mellom fullmåne og nymåne er tidevannsforskjellen på det minste (nippflo). Det er litt over 6 timer (1/4 månedøgn) mellom flo og fjære, og tidspunktene for flo og fjære forskyver seg da med ca. 50 minutter i døgnet. Dette skaper selvfølgelig problemer i dagliglivet for de som bor og arbeider langs kysten. Og som kan løses (eller til en viss grad kompenseres) på forskjellige måter. I noen byer har de montert porter ved innløpet til «indre havn» og stenger eller åpner disse et par timer før eller etter tidspunktet for flo sjø. Andre steder får sjøen styre seg selv, og båtene blir stående fast i gjørma, eller legger seg over på siden ved fjære sjø. Felles for begge «løsningene» er at ingen kommer ut eller inn av havna en time eller tre før og etter fjære sjø. Dette kan jo være et problem for rutebåter som skal frakte folk og gods ut til en av de mange øyene utenfor kysten. For noen dager siden var vi ute på Île-de-Batz utenfor Roscoff. Ved høyvann legger rutebåten til i Roscoff havn. Ved lavvann må passasjerene gå et par hundre meter utover en bro, som mot slutten skråner ned i havet. På den måten kan rutebåten bare legge til lenger og lenger inn mot byen etter hvert som vannet stiger. Et annet sted har de løst problemet ved å sette hjul på båten, slik at den kan kjøre som en bil inn til brygga ved lavvann. Eller som Just Erik så ved Cap de la Hague for et par år siden. Der sto en stor redningskrysser inne i et hus ved utkanten av havna. Båten sto i en krybbe som var plassert på en dreieskive. Oppsto en krisesituasjon ved høyvann ble båten sendt ned skinnene som endte i indre havn, og ved lavvann ble krybben dreid, og båten sendt på skinner rett «ut i havet».

Et par hundre meter ut fra havna leder "landgangen" rett ned i
havet slik at passasjerene kan entre båten uansett vannstand

Denne båten forserer fjæra på egen hånd

På vei østover fra Planguenoual kjørte vi over «demningen» ved utløpet til La Rance, en elv som renner ut ved St-Malo helt øst i Bretagne. De store tidevannsforskjellene i Bretagne påvirker også vannstanden langt opp i elvene, og ovenfor «demningen» er det en innsjø på 22 km². Under veibanen, dypt nede i selve «demningen», er det plassert 24 generatorer med en samlet effekt på 240 MW. Det kan selvfølgelig ikke produseres så mye når vannstanden i elvebassenget og havet er like høyt, men ved å utnytte energien i vannet som strømmer inn og ut gjennom slusene kan det leveres tilstrekkelig elektrisk energi til 200.000 franskmenn. Men ikke til mer enn 60.000 nordmenn, siden vi har et el-forbruk som er vel tre ganger så høyt som franskmennenes!!!!

St. Malo

Mektige forsvarsverker, mot både engelskmenn og Atlanterhavet

St. Malo var en positiv overraskelse. Hele den gamle byen, med sine 50.000 innbyggere, er innenfor en fullstendig bevart bymur. Riktig nok restaurert etter kraftig bombing av de allierte høsten 1944. 

Det var mektig og vakkert på Île-de-Batz

Lunchpause i nærheten av Roscoff

St. Malo var den siste byen vi besøkte i Bretagne, og her fikk vi endelig smakt Bretagnes «nasjonalrett», galette og cider. Cideren skal serveres i drikkeboller, og Kristin kjøpte med seg både boller og noen flasker cidre. Så i vinter skal det bli «Bretagnske» tilstander i Fjellveien 15 F.
Det er nå helt på slutten av november,og vi har friske blomster på frokostbordet.  Gresset er knallgrønt, stemorsblomster, tusenfryd og mange andre blomster står i tilnærmet «full flor». Både ville og «tamme». Og ikke minst hortensia. Som bogenvillaen er en av de flotteste blomstene langs Middelhavet er det hortensia i alle farger som dominerer her i Bretagne.

Vi har tidligere reist gjennom Catalonia og Baskerland med sine egne språk og ønske om løsrivelse fra henholdsvis Frankrike/Spania og Spania/Frankrike. I Bretagne er det også to-språklighet. Språket stammer fra keltisk, og har nok «oppstått» som følge av den store immigrasjonen fra England på 4 – 600-tallet. Vi har sett en del plakater og tagging som fronter frigjøring av Bretagne, men fokuset er ikke på langt nær slik det er i Catalonia og Baskerland.

Noen franske og bretonske navn er ganske like,
og noen ser ut til å stamme fra hver sin klode

Det var grått og trist da vi besøkte Mont-Saint-Michel,
men man ser tydelig pyramidefasongen

Den største turistattraksjonen utenfor Paris ligger her helt øst i Bretagne og vi må jo gjøre som «alle andre». Besøke klosteret Mont-Saint-Michel. Ja,, nesten som alle andre. Vi syklet selvfølgelig (!!??) fra stellplatzen i Beauvoir. For godt over 1000 år siden startet det hele som et lite Benediktinerkloster på toppen av en liten øy helt innerst i «kroken» som skiller Bretagne og Normandie. Vel,,, øy var den bare ved høyvann. Etter hvert ble hele bukta fylt igjen, og ved tusenårsskiftet var «øya» landfast hele tiden. Men nå har de gravd ut mye av massene og laget en ganske pen kjøre- og gangvei ut til øya. Fram til ut i det 15. århundre ble det stadig utvidet til den pyramideformede fasongen hele øya har i dag. 

Ved fjære er det langt til havet!!!!

Pilgrimmenes Grand Rue er
overtatt av kremmerne!!

Selfie er en kunst,,, og vi er ennå ikke på høyde med japanerne

Og hvilke enorme dimensjoner!!!!! Bygningsmassen på toppen av øya består strengt tatt av tre etasjer, men med etasjehøyder som ikke ville passe inn i rammene for husbankfinansiering! Når pilgrimmene fulgte Grande Rue oppover mot klosteret kom de i utgangspunktet ikke lenger enn til første etasje som inneholder vaktrom og soldatenes kvarter, og til «almisserommet». I dag er Grande Rue fylt opp med restauranter og suvenirbutikker. I annen etasje holdt abbeden til, og her tok han imot sine adelige og geistlige gjester. Kapellene, kryptene og andre rom i de nederste etasjene har enorme dimensjoner for å kunne bære vekten av kirkebyggene og munkenes kvarter i den øverste etasjen. Det var en fantastisk opplevelse å stå i klostergangene og se ut over havet.

Omsider fikk Just Erik bestilt moules frites, Sist gang var i 

Brügge sammen med Randi,, en gang for 25 år siden!!

Værhardt ved Cap Fréhel