Fra Marseille til Barcelona,,, med avstikker til Wien og Praha

For et par dager siden forlot vi Barcelona, med kurs for Baskerland. Vi hadde vel i grunnen tenkt å overnatte et sted underveis, men plutselig var vi i San Sebastian som ligger helt ute mot Atlanterhavet, et par mil sør for franskegrensa. På vei vestover viste kompasset til stadighet nordover,,, så nå har vi «snudd». Ubønnhørlig er vi på «hjemvei», selv om vi nok skal klare å bruke noen uker på de siste 3.000 kilometerne.

Siden det heldigvis gikk ganske greit å få plassert bilen i Marseille i slutten av forrige måned, fikk vi nesten fire timer ventetid på flyplassen i Marseille før vi fløy via Brussels til Wien, og landet der 11 timer etter at vi brøt opp fra campingplassen i Cassis. Og en drøy time senere skulle vi spise middag sammen med noen kolleger av Just Erik og vertskapet fra Eaton Electric.

Selvfølgelig var det kø innover på motorveien, og vi fikk 10 minutter på rommet før vi tok drosje til Das Wiener Riesenrad hvor vi skulle spise middag. Det var ganske lang kø av turister som skulle kjøre med  Pariserhjulet, og vi så i grunnen litt mørkt på hele opplegget. 

Stil i karusellen !!

Willy, Kristin  og Just Erik i første runde

Men plutselig ble vi sluset inn ved siden av de «ordinære» turistene, og vist inn i en vogn med krystall og tente lys. På toppen av det hele ble vi ønsket velkommen av en kelner som snakket norsk!!!! En runde (20 minutter) med «vann og brød» + et glass med sekt. Så en runde med forrett. Deretter to runder med hovedrett. Så en runde med dessert, og den siste runden med kaffe. Og for hver runde ble tomme vinflasker byttet ut med fulle!!!! En ganske spesiell opplevelse. 

Utsikt ut over Wien

Så fulgte et par dager der Just Erik og kollegene fikk faglig påfyll hos Eaton,
og Kristin, Snefrid og Nina prøvde å gjøre Wien på egen hånd. 

På Schönbrunn (der de danser på nyttårskonserten) var det god plass :-)

På fredag ettermiddag skulle vi reise til Praha via Eatons fabrikk i Schems,
men siden den var stengt for vedlikehold hoppet vi på toget fra Wien til Praha. 

Nina, Kristin og Just Erik på vei til Praha

Drosje til hotellet, sette fra oss bagasjen, og ny drosje til Restaurant U Tri Ruzi. Som for øvrig også hadde sitt eget bryggeri i bygningen. Kvelden ble toppet av en spasertur gjennom sentrumsgatene tilbake til hotellet. Det er mange år siden vi har gått i en by så full av restauranter og liv. Men slik blir det vel når halvliteren koster en drøy tier, og byen (derfor??) besøkes av 6 millioner turister hvert år. De fastboende teller i overkant av en million.

Snefrid og Kristin på trikketur

Trikkefører Syvertsen

Neste dag ble vi hentet av en guide som førte oss til nærmeste trikkeholdeplass, der vi ble plukket opp av en veterantrikk med en staut konduktør og en ditto billettør. Så bar det rundt i Prahas gater før vi krysset Moldau (eller Vltava som den heter på tsjekkisk) og arbeidet oss oppover mot slottet. Her ble det sightseeing til fots, som vi avsluttet i et kloster der det ble skjenket egenprodusert øl. Vi fikk imidlertid ikke helt klarhet i hvem som var og ikke var munker, og de forskjelliges roller. For oss så det hele ut som en ordinær skjenkebule. Men ølet var godt. Og Slivovitzéne likeså. Syntes noen av oss J

Munke-øl

Tsjekkia skal visstnok ha nærmere 60 % ateister, men like fullt er det 150 kirker i Praha. Det har nok sammenheng med det som skjedde i første del av 1600-tallet. Det hadde allerede vært ufred i Europa i lang tid, og Böhmen, i store trekk dagens Tsjekkia, var under kontroll av det tysk-romerske riket. Etter en fredsavtale skulle «tsjekkerne» imidlertid få beholde sin protestantiske tro. I 1618 ble to emissærer for den habsburgske, tysk-romerske keiseren Mathias, sendt til Praha. Böhmerne var redd for at keiseren ville gå fra avtalen om at de skulle få beholde sin protestantiske tro, og kastet emissærene ut av vinduet på palasset. «Defenesrasjon», som denne «skikken» kalles har vært brukt noen få ganger, og handlingen var nok den direkte årsaken til den store religionskrigen i Europa, kanskje mest kjent som Trettiårskrigen. En krig der både Danmark-Norge og Sverige var kraftig involvert. Og som krevde nær en million soldatofre, og syv millioner sivile. Mange som direkte følge av krigshandlingene, men sikkert enda flere som følge av epidemier og hungersnød. Og den Böhmiske befolkningen ble «tvangs-katolisert». Så lenge det varte.

Praha er en vakker by

Etter en spasertur ned mot Moldau og en tur over Karlsbroa var det tid for shopping. Kvelden ble avsluttet på Restaurant La Finestra in Cusina, visstnok et etablissement i det øverste sjiktet. Som vanlig på denne turen, god mat og god vin. Søndag reiste de andre hjem til Norge, mens vi tok fly til Nice og tog videre til Marseille der vi hentet bilen.

På Karlsbrua

Etter 1.000 år ble den til slutt bra!!!! Svært bra

Den første natta etter Wien og Praha lå vi på en stor og fin stellplatz i Carro, og neste dag reiste vi vest- og sørover gjennom Carmague. Områdene vest for Marseille, og rundt Martigues spesielt, er noe av det mest industrialiserte vi noen gang har sett. Og kanskje var det oljeraffineriene som virket «verst». Det var derfor en voldsom overgang da vi krysset Rhonen med en liten ferge, og kom inn i nasjonalparken.  Smale veier og nesten ingen hus. Store flokker med flamingoer, ENORME ansamlinger av sothøner. Flere slag hegrer, dykkere og rovfugler. Og selvfølgelig skarv. Vi så også en del hester, men ikke de store flokkene med hvite hester som vi har sett på TV, galopperende gjennom våtmarksområdene.

Ferge over Rhonen

Om kvelden la vi oss til på en vingård nær La Grande-Motte. Før vi reiste videre handlet vi som vanlig litt lokale varer. Vi kjenner jo alle til rød- og hvitvin. Og de fleste har vel smakt, eller hørt om rosevin. Men dette området hadde noe de kalte «vin gris», altså «grå vin». Vi prøvesmakte litt, og kjøpte med oss et par flasker som vi skal utforske videre. Samt en flaske Muskat-vin, som Kristin kan kose seg med. For de som liker slikt sukkerkliss!!! Og så kjøpte vi en pose ris dyrket i Carmague. De solgte også salt, både hvitt og rosa, farget av de samme algene som gir flamingoene den rosa fargen. Et par dager senere besøkte vi Carcassonne. Så langt på turen har vi besøkt et utall av slott- og festningsruiner. Men her hadde vi en «lys levende og intakt» by fra 12 – 13-hundretallet med dobbel ringmur og det hele. En by som på 13-hundretallet hadde 4.000 innbyggere. Og som vanlig med en fascinerende historie med angrep og beleiringer av både muslimer og diverse kristne trosretninger. Og ikke minst redselsfulle beretninger knyttet til inkvisisjonen.

Inngangen til borgen i Carcasonne

Kristins venninne Signe har hus i Banyuls-sur-Mer, rett ved spanskegrensen, og vi måtte selvfølgelig innom denne byen også. På veien kjørte vi gjennom Collioure, som fra bilvinduet, var en kjempeflott liten by klemt inn mellom enden av Pyreneene og Middelhavet. I det hele var det et fascinerende landskap her ute ved den ville kysten.

På nettet leste vi at campingplassen i Cadaqués var åpen,,,,,, men som vanlig stemte ikke dette. Og ingen stellplatz heller. Siden vi hadde planlagt å besøke huset til Salvatore Dali neste dag, og siden Cadaqués ligger i «hutti-heita» bestemte vi oss for å ta turens første «vill-camping». Vei,,, så veldig «vilt» var det ikke, og etter å ha snakket med en engelskmann som hadde holdt til på parkeringsplassen i fem netter, installerte vi oss rett bak han. Etter en tur «på byen» sto bilen der i beste velgående, og vi sov trygt og godt hele natta. Etter frokost neste dag gikk vi ned til sjøen, der Salvatore Dali hadde bodd. Og hvilket sted!!!!! Huset ligger helt nede ved sjøen, rett ved det østligste punktet i Spania, og var omgitt av en flott olivenlund med en fantastisk utsikt ut over bukta og havet. Vi måtte vente en liten time før vi slapp inn, for de tillot kun puljer på ti besøkende om gangen. Et gedigent og spennende hus, en gang bebodd av en gal mann. OK da,,, et galt geni. Ingen av oss har noe særlig greie på kunst, men noe av det Dali har laget er både «pent og forståelig». Men mye er fullstendig vanvittig. Rundt svømmebassenget var det plassert flere utgaver av «Michelin-mannen», en telefonkiosk, plastikk-svaner og mye annet rusk og rask.  Og rundt «tronen» i enden av bassenget snodde det seg MANGE meter med fargerike slanger. Strikkede så vel som i patch. 

Mange rare besøkende hos Dali !!!

I olivenlunden hadde han laget en ti meter lang «mann» som lå i en skråning. Laget av et robåt-vrak, avløpsrør, lecablokker, tømmerstokker, takstein og med et hode som en gang nok hadde vært en stor blomsterpotte. Men det er spennende med folk som utfordrer det etablerte, eksperimenterer og provoserer. Vi trenger slike friske pust, men det er ofte vanskelig å si hva som er kunst. For noen år siden var det et innslag på Dagsrevyen, der folk i en liten by nordpå var i harnisk over noe «søppel og skrap» var installert på torget. Kultursjefen ble intervjuet, og fikk spørsmål om dette var søppel eller kunst. Siden det er plassert der av en kunstner er det kunst,,, var svaret. Så vet vi det. 

 

Puter, slanger, løver og gamle linser fra et fyr ved svømmebassenget

Just Erik sitter på kunsten

På vei sørover ville vi ta et par dager på Costa Brava. Just Erik har vært her tidligere da Marianne bodde et år i Barcelona, og han mente å huske at det var noen fine små byer her. Men for oss virket hele kysten som en sammenhengende by med boligblokker og industri. I Barcelona er det ingen campingplasser, og vi gikk for den nærmeste som var åpen, i El Masnou. Herfra gikk det tog inn til Barcelona hvert kvarter, og vi kunne gå av på Plaza de Cataluna etter 25 minutter. Erfaringen viser at det ikke er lett å få satt fra seg bobilen i de store byene, så dette var en grei løsning. Vi startet selvfølgelig nedover Las Ramblas. Kanskje ikke i «full blomst» på denne tiden av året, men greit. Vi har vært der. Sammen med mange gateselgere fra den andre siden av Middelhavet. Vi stusset litt på «salgsbodene». Det var gjerne et en duk eller et teppe med solbriller, sjal og mosaikkfigurer. Ja,,, også selfiestenger da J. Og i hvert hjørne far det festet et tau. Når det dukket opp en politipatrulje i nærheten var det gjort på et øyeblikk å slenge hele butikken på ryggen. Gateselger??? Jeg????Kristin kjøpte en Madriddrakt til Markus for en prutet pris til 30Euro. Etter hvert tråklet vi oss oppover i det gotiske kvarteret. Et fantastisk område med masse spennende butikker trange fargerike gater, og masse restauranter. Etter en nydelig tapas-lunch var det på´n igjen. Vi har vært inne i mange kirker på turen, men Catedral de Barcelona er den mest imponerende. Kanskje ikke den vakreste, men for noen dimensjoner over søyler og velvinger. Da vi kom ut fra katedralen hørte vi lystig musikk, og fra øverst i trappene med mot Avenida de la Catedral kunne vi se at hele gata sydet av folk som danset en eller annen lokal ringdans. Noen begynte, og etter hvert sluttet andre seg til, og til slutt var det syv – åtte ringer som stadig ble større. Når musikken nærmet seg klimax «hoppet» hele plassen.

Senere på kvelden spiste vi «hjemmelaget» (!!??) paella på en restaurant. Greit,,,, men jeg har nok smakt bedre paella på spanske restauranter i Oslo. Men det er jo etter min smak.

Neste dag var planen å ta toget inn til Plaza de Cataluna og gå ned til havna, hvor vi skulle ta taubanen fra Torre de St. Sebastià opp til Montjuïc. Så skulle vi besøke Park Güell før vi avsluttet med Sagarada Familia.

Just Erik ved havna i Barcelona

Det var nok lenger å gå rundt havna enn det vi hadde forutsett, og da vi omsider kom frem Torre de St. Sebastià ble det nesten tre kvarter å vente før vi ble vist inn i heisen. Og over en halvtime oppe i tårnet. Vel fremme på Montjuïc gikk vi mot Miro-museet. Bare et par hundre meter hadde drosjesjåføren sagt. Men,,, det viste seg å være to kilometer. Da vi skulle kjøpe billetter kom neste overraskelse. Museet stengte klokken 1430 på søndager, altså om tre kvarter. Vel,,, var vi kommet så langt fikk vi la det stå til. Vi hadde ønsket oss bedre tid,, men slik er det av og til. Etter stengetid gikk vi noen hundre meter for å ta Funicular de Montjuïc ned til byen. Men den var stengt for det årlige vedlikeholdet. Og det gikk jo en buss,,,,,,

Etter en solid tapas-lunch tok vi metroen til Vallcarca for å ta Park Güell fra oversiden. Det er et godt stykke, og svært bratt opp mot den bakre inngangen til parken. Men annet hvert kvartal var bilfritt, og her gikk det rulletrapper midt i gata!!!! Stilig,,, og ganske bekvemt. Da vi kom ned til festplassen var det en masse køer rundt omkring. Noen sto i stille køer, og andre i bevegelige køer der det ble kontrollert billetter. Vi spurte en klippedame hvor vi fikk billetter,,,, og etter fire forsøk nikket hun nedover mot en av de nederste inngangene til parken. OK,,, Kristin stilte seg i køen men Just Erik rekognoserte. Køen beveget seg ulidelig sakte. Noe som kom av at hver ny kunde måtte forklares det kompliserte «spillet». Det kunne bare slippes 400 turister inn i parken i løpet av hver halvtime. Klokken var nå blitt 1630, og alle billettene til 1630 – 1700 og 1700 – 1730 var utsolgt. Vi kunne altså få billetter til 1730 – 1800. Og parken stengte 1815. Som ved Miro-museet måtte vi si at når vi først var kommet så langt,,,,,, så fikk vi ta til takke med smulene. Vi kom i alle fall inn. Og kom ut samtidig med at skumringen kom krypende.

Pepperkakehus i Park Güell

Vi hadde en post til på programmet. Sagrada familia. Kirken, eller basilikaen, som Antonio Gaudi påbegynte i 1882. Og som ikke blir ferdig på MANGE år. Per i dag er det fortsatt en stor byggeplass med tre store heisekraner som står på uferdige tårn. Den ble riktig nok åpnet som kirkerom i 2010. Kirken skulle være åpen til klokken 2000, og vi så lyst på det der vi gikk nedover fra Park Güell. Det vrimlet av folk innenfor gjerdene, men vi slapp ikke inn. Kirken var nemlig stengt for turister fra klokken 14 på grunn av et pågående religiøst arrangement.

Men,,,, vi fikk jo sett den utenfra J

Barcelona er en fin by,, og det kan nok hende at vi kommer tilbake,,,, og da kanskje opplever at dagen går litt mer på skinner,,,,

Og nå setter vi nesen nordover,,,, og følgelig hjemover