Baskerland, Saint-Émilion, Cognac og Loire-dalen

Barnslig glede med å plukke skjell

I dag er det den første dagen at været i vesentlig grad har påvirket planene våre. I utgangspunktet hadde vi tenkt å sykle et stykke langs kysten av Bretagne, men det var såpass ufyselig regn at vi i stedet valgte å ta bilen til Ile-Tudy og Penmarch for å «føle været» og spasere langs strendene.

Og Kristin vasker skjellene!!!

Da vi mandag kveld i forrige uke kom til San Sebastián, parkerte vi på en stellplatz nær universitetet, med grei gangavstand til Baiha de la Concho og sentrum. Da vi neste dag spaserte mot sentrum fulgte vi stranda i et par kilometer, barbente og helt ute i vannkanten. Det var faktisk ganske mange som badet, men vi hadde dessverre (!!!????) ikke med badetøy. Isla de Santa Clara og de to halvøyene som omkranser bukta lå delvis innhyllet i havtåke, mens vi vasset rundt i solskinnet. En temmelig spesiell opplevelse! 

Gamlebyen i San Sebastián, eller Donostia som den heter på baskisk, var ganske spesiell, og i alle barene hadde de tapas som vi ikke har sett maken til andre steder i Spania. De lignet mest på miniatyrutgaver av høye og forseggjorte smørbrød. Med mange lekre smaker. Det var mange artige butikker, og hos en sølvsmed kjøpte Kristin øredobber med gamle baskiske symboler, som skulle beskytte mot det onde, og følgelig bringe lykke. I byen er alle offentlige navn og skilter både på spansk og baskisk. Et språk som ikke ligner på noen andre språk i hele verden. Den «nye» byen innenfor bukta var som handlebyer flest, men tydeligvis litt spesiell allikevel, siden Kristin fant både bukse og jakke i sin stil.

San Sebastián er en flott og spennende by, men vi fant oss ikke helt til rette i Spania, så neste dag «returnerte» vi til Frankrike. Og til Saint-Émilion, der Just Erik hadde vært for 15 år siden. Men,,,, det er ikke bestandig virkeligheten og hukommelsen er helt på bølgelengde. Det kommer selvfølgelig av at det er forskjell på å besøke en slik liten «nisjeby» i juni kontra november. Og «nisjen» i Saint-Émilion er vin. Vinene herfra er viden kjent, som en av 37 godkjente «distrikter» under Bordeaux. I byen med de flotte kalksteinshusene var vinhandlerne totalt dominerende, selv om det var en og annen kunsthandler og klesbutikk. Vinflasker til 10 – 12.000 euro var ikke noe særsyn, og 1945-årgangen fra en eller annen lokal bonde gikk visstnok for 19.000 euro.

Det var ikke det samme prisnivået på Chateâu Rol der vi parkerte bobilen for natten. Om kvelden ble vi invitert på vinsmaking på kjøkkenet hos «gamlebonden». Han var 87 år, og hadde overlatt driften til sønnen, men var fortsatt aktiv. Den lille krokryggede kona tuslet rundt på kjøkkenet og forberedte kveldsmaten. Vi fikk utlevert et skriv der «slottets» viner var presentert, og med påtegninger om rekkefølgen i «degustation´en», eller vinsmakingen. Vi har vært på en del vinsmakinger nå, og som oftest får du en liten slant i bunnen av glasset. Men her var det «full rulle». Kristin protesterte, og ville ikke ha så mye i glasset, men vinbaronen kvitterte med at «her slapp ingen ut før damene danset på bordet». Kristin sa at det var på betingelse av at kona hans også var med, men hun unnskyldte seg med at nå var helsa så skral at det ikke gikk lenger. Og dermed ble det ikke noen borddans. 

Vinsmaking på Chateâu Rol

Etter hvert kom husets datter og svigersønn også inn på kjøkkenet, og det hele ble ganske gemyttlig. Da vi skulle fylle ut kjøpsskjemaet surret Kristin litt med tallene, så vi var nok litt overlastet da vi tuslet «hjem». Termen Chateâu er forresten temmelig utvannet,,, og har du et hus med tett tak,,, så er det nok et Chateâu. Noe man skjønner når de aller fleste av de 8.500 produsentene av Bordeauxvin er Chateâu ditt eller datt.

Kristin handler grønnsaker i Royan

Burde vi hatt mer slikt i kjøttdiskene våre hjemme i Norge?

Kristins venninne Turid hadde anbefalt Royan, som ligger på østsiden av innløpet til Bordeaux, og her fant vi en flott stellplatz sentralt i byen. Den første dagen syklet vi litt omkring, og Kristin tilbragte et par timer hos frisøren. Neste dag besøkte vi det flotte markedet før vi tok ferge over fjorden, og syklet nedover på vestsiden av halvøya. Det første stykket fulgte vi en sykkelsti langs en smalsporet jernbane, og etter en stund tok vi vestover gjennom «klittene». Da vi etter en stund kom helt ned på stranda var det helt fantastisk å sykle!!!!! Vi syklet flere kilometer i vannkanten før vi stoppet og spiste lunch ved noen betongkonstruksjoner som mest sannsynlig stammet fra 2. verdenskrig.

Kristin i fint driv langs Atlanterhavet

Igjen,,,,  Royan var grei, og vi kan bare se for oss hvilket liv det er her om sommeren, med butikker, barer og restauranter langs strandpromenaden. Med alle de flotte parkene og blomsterarrangementene.

Nå skulle vi etter planen reist til Moulins og besøkt familien der Kristin var au pair for trettisju år siden, og deretter til Orleans og videre nedover Loire-dalen. Men vi klarte aldri å komme i kontakt med dem, og la derfor kursen mot Blois som ligger i den «kongelige dalen» omtrent der de mest fantastiske slottene ligger. 

Underveis stoppet vi og spiste lunch i Cognac. En litt merkelig og «tung» by der husene så ut som bunkere. Men vi har jo vært i Cognac. Mer enn vi kan si om resten av Det Norske Elgselskap. Der har det ved flere anledninger vært snakk om å reise hit, men gjennomføringsevnen er for svak. Selskapet får holde seg til å arrangere sammenkomster med god mat og drikke i Arendal. Litt vest for Cognac overnattet vi hos en «Cognac-bonde», og vi hadde snaut fått parkert bilen før han åpnet låven der han laget godsakene. Det gikk som det pleier å gå. Vi smakte ,,, og kjøpte. Cognacen var god, noe bonden var hjertens enig i. Han passet på druene sin slik bestefaren hadde gjort, og hadde lite til overs for industriproduksjonen som Hennesy, Otard, Remy Martin og de andre store merkene drev med.

Just Erik prøvesmaker den SKIKKELIGE cognacen!!!!

,,, mens Kristin holder seg til Cognac blandet med druejuice

Neste dag besøkte vi slottet Chenonceau. Som de fleste slottene langs Loire er de ikke bygget over natten, og for Chenonceau sin del er det fire kvinner, hustruer, mødre og elskerinner, som har dirigert utformingen. Det siste byggetrinnet besto av et 60 meter langt galleri som krysset Loire. En artighet i denne forbindelsen er at under annen verdenskrig dannet Loire demarkasjonslinjen mellom det okkuperte Frankrike og Vichyregimet. Dette gjorde det mulig for La Résistance å føre flyktninger gjennom slottet og ut i den «frie» sonen.

Chateâu Chenonceau

Det var system på kjøkkenet !

Tid for en liten peiskos????

Og et eget kapell til "husbruk" hører med

Ludvig var en stilig fyr!!!

Etter en natt på stellplatzen i Blois besøkte vi Chateâu Chambord. Slottet over alle slott i Loire-dalen. Kong Francis I skulle i utgangspunktet bygge et «hunting lodge», men det tok litt av underveis. Og ble selvfølgelig ikke ferdig før han døde. «Hytta» er 156 meter lang, 56 meter høy, har 77 trappeløp, 282 peiser og 426 rom. Slottet i seg selv er jo imponerende, og selv om vi ikke fikk inspisert alle rommene er det utrolig hvilken pomp og prakt de kongelige omga seg med. Men det er kanskje omgivelsene som viser hvor vilt det må ha vært. Da vi kjørte gjennom porten inn til eiendommen var det nesten fire kilometer frem til selve slottet. Gjennom hele «skogen» var det veier på kryss og tvers, bare med noen hundre meters mellomrom. Da kunne sikkert kongen slippe å ri gjennom gresset når han skulle skyte et villsvin eller en hjort. Men det som tar kaka er «elveprosjektet». Kongen hadde så lyst på en elv foran slottet. Han skal visstnok ha ønsket å omdirigere Loire, men ble overtalt til å «ta» en mindre elv som ikke rant så langt unna. OK,,, Jeg vil ha en elv!!!!!! Få tak i 1000 bønder, og begynn å grav!

Her ser vi hvordan Kong Francis I fikk "gravet en elv" foran slottet

Chateâu Chambord

Soveværelset til Ludvig XIV

Denne trappa er konstruert av Leonardo da Vinci. Den som går
 opp og den som går ned går i hvert sitt spiraliserte trappeløp,
og vil ikke møtes!!

Med 282 peiser blir det mange piper på taket!!!!!

Jakttrofeer får en ny dimensjon når
dyrene gullforgylles

Veggene i slottene var mer eller mindre dekket av gobeliner fra gulv til tak

Neste dag besøkte vi Tours, og her var de i full gang med å pynte juletrærne foran rådhuset, eller Hôtel de Ville eller La Mairie som er det navnet franskmennene bruker. Det er i underkant av 35.000 kommuner i Frankrike, så de blir mange «hoteller» og «mairie´er». 

Litt sært med juletrær når "sommerblomstene" står i full flor

Franskmennene er også gode på bindingsverkshus. Her i Tours

Vi hadde tenkt å se på et par slott til, men det første var stengt,,,,,, og vi fant ut at nok var nok, og satte kursen mot Bretagne. Underveis ble det en overnatting i Nantes, og nå sitter vi å skriver og strikker på den kommunale campingplassen i Quimper. Ellers blir det mest bønder eller stellplatzer siden nesten alle campingplassene er stengt. Men det funker overraskende greit å dusje og doe i bilen. Ved heftig bruk må vi fylle og tømme et par ganger i uka. Noe som vi kan gjøre på stellplatzer eller utenfor en del større supermarkeder. Hvor vi også kan få vasket tøy!!!!