Provence 1

Vi våknet opp i Castellane til nyheten om den kraftige stormen og mange dødsfall på Cộte d´Azur, og spesielt i Antibes hvor vi hadde oppholdt oss sammen med utsendinger fra familiene våre hele forrige uke. Tilfeldighetene rår.

Stellplatsen i Castellane med le Roc i bakgrunnen

Just Erik har vært i Castellane et par ganger tidligere og har bestandig  vært fasinert av kirka Notre-Dame du Roc, som ligger på en fjelltopp 200 meter rett over sentrum. I dag skulle vi prøve å bestige fjellet. Det ble en flott tur i et nydelig «høstvær», og vi spiste lunch på le Roc. Godt å endelig ha kommet opp på toppen.

Som ofte før,,,, mange trappetrinn

Kristin ved Notre-Dame du Roc

Castellane ble liiten sett fra le Roc :-)

På grunn av diabetesen har Just Erik i flere år hatt et kosthold der han ikke har blandet karbohydrater og fett/proteiner. Og følgelig ikke vært særlig begeistret for "vanlig" brød. 

For å kunne skaffe egnet brødmat på turen ble det derfor innkjøt en gassgrill med lokk, som da kunne brukes som steikeovn.

På grillen lager vi brød,,,,,,

,,og steker croissanter, paier, pizza,,,
og nå også fiskegrateng :-)

Deilig fiskegrateng !!!!

Høstfarger langs Le Verdon

Kristin i samtale med lokalbefolkningen

Etter et par netter på Stellplatzen i Castellane var planen å forflytte oss noen kilometer vestover, og legge oss til på en av campingplassene langs elven Le Verdon. Det er 5- 6 idylliske plasser de få kilometerne mellom Castellane og inngangen til Gorges du Verdon, men alle var stengt for sesongen. Vi fant imidlertid en «la Ferme» i La Palud sur Verdon. Fint beliggende, men primitiv og preget av «rot og trivsel». Eieren som var en hyggelig og pratsom bonde, sa han hadde drevet plassen i 32 år,,,, og etter alt å dømme uten å ha gjort noen forbedringer eller oppussinger.

Før vi startet på turen skaffet vi oss et internasjonalt Campingpass, som etter intensjonen skal gjøre all innsjekking lettere. Men ofte aksepterer campingplassene ikke dette, og vi må i stedet,,, eller i tillegg,, levere fra oss passene. På la Ferme var det ingen slike formaliteter overhode. Eieren bare ruslet rundt sammen med haremet sitt,. Tre bikkjer og noen katter. Kristin spurte om bikkjene var farlige, men han kunne berolige henne med at de var pasifister alle sammen. Da vi etter noen dager skulle reise videre satt han seg ned ved «skrivebordet» i den lille hytta si, fant frem en papirlapp på 6 x 6 cm og satte opp regnestykket. Med sirlig penneføring, og mobilkalkulatoren til hjelp. Ingen navn, ikke noe stempel eller annen «identifikasjon». Og kasseapparatet var en skoeske med åtte syltetøyglass. Ett for hver myntvalør. Vi skulle ha igjen 2 euro og 40 cent. Et forslag om å bare få tilbake en 2-euro falt på stengrunn. Omsider kom 2 euro på bordet, i form at 50-ere, 20-ere og 10-ere. Det holder!!!! Neida, de siste 40 centene ble talt opp, og det er utrolig hvor mange mynter det går an å få tynt ut av tre kroner og femti øre. Avslutningsvis fant han frem en ny 6 x 6 cm papirlapp. Og nå dukket det opp et «firmastempel»! Et stempel oppe. Snu arket opp ned. Nytt stempel på den «nye» toppen, og de samme operasjonene på den andre siden. Dette måtte vi dele med venner og familie som planla tur til Gorges du Verdon. Og i tillegg fikk vi en bukett med (avblomstret) lavendel.

  

Før vi installerte oss den første ettermiddagen tok vi en biltur langs «Le Cretes»,  kanten av kløfta som omkranser  Le Verdon. Just Erik har vært her før, men det var et like fascinerende syn å stå oppe på kanten og kikke 700 meter ned på elva. Sist Just Erik så ned på elva blinket den krystallblå-grønn i juvet, men nå var den nærmest grå på grunn av stor vannføring. Mens vi sto ute på kanten fikk vi øye på noe vi trodde var ørner som svevet over juvet litt lenger vest. Etter hvert kom de nærmere, og vi oppdaget at det var gribber. Gribbene i Veron ble utryddet i forrige århundre, men i løpet av de to siste tiårene har det bygget seg opp en bærekraftig bestand av Giffon gribber (med stamfugler importert fra Pyreneene). Etter hvert beveget fuglene seg mot oss, og noen ganger seilet de lydløst 10 -15 meter over hodene våre. Og vi fikk faktisk også tatt bilde av en som hadde en hvilepause i fjellveggen nedenfor oss. Et par dager senere var vi i Rougon, og mens vi satt på en liten kafe og spiste crepes så vi 25 gribber som svevet på de oppadgående luftstrømmene over kløfta.

I 2002 gjorde Mette og Øyvind, Just Erik og Grete den samme runden. Da de rastet ved Chalet de la Maline kunne vi 400 meter ned i kløften se at folk lå og solte seg på elvebredden, og badet i kulpene. Mette, Øyvind og Just Erik begynte å gå nedover, men etter en halvtimes tid valgte vi å snu, ettersom vi tilsynelatende ikke kom nærmere. Dette har nok gnaget litt på Just Erik, og nå ønsket han å «reise kjerringa». I 1905 tok en vannkraftingeniør seg gjennom Gorges du Verdon  og nå er det opparbeidet en vandrerute fra Chalet de la Maline til Point Sublime. Navnet på ruta er «the Martel trail», eller «le sentier Blanc-Martel». En 14 kilometers tur som beregnes til 6 – 7 timer. Etter et par dager i Palud sur Verdon var Just Erik klar for turen. Kvelden i forveien bestilte han, med assistanse av Kristin, en taxi for å ta han til startpunktet, og avtalte å bli hentet i den andre enden av kløfta syv timer senere. Natten forløp med mye regn og vind, men klokken 0800 var han klar. Litt senere ringte taxisjåføren og sa at han sto ved Camping la Ferme, men porten var stengt. Etter en hissig og til dels uforstående meningsutveksling tok jeg med telefonen til innehaveren av campingplassen, og etter en stund kunne de to franskmennene slå fast at taxisjåføren befant seg ved camping la Ferme i Castellane, og ikke i Palud sur Verdon. En drøy halvtime østover. Og å kjøre til Palud sur Verdon for å plukke meg opp kom ikke på tale, og det gjaldt for hele dagen,, og for all fremtid. Heldigvis fikk jeg skyss med et par sveitsiske klatrere som skulle nesten samme veien.

Når du kikket oppover var det ikke
bestandig mye himmel og se

Jeg kan fortelle Øyvind at de 400 meterne fra Chalet de la Maline og ned til le Verdon tok en full time. Temperaturen nede i kløfta var ikke mer enn 10 grader, så det fristet ikke med et bad. Det var bare å legge i vei østover. Når jeg først var nede var det en grei sti langs elva. Helt alene, og med loddrette fjellvegger på 5 – 700 meter. Tidvis med overheng. Det eneste «selskapet» var masse spor etter villsvin som hadde gravet opp kantene på stien. Etter et par timer ble jeg innhentet av ei ungjente som holdt en langt høyere hastighet enn meg. Etter nok en time begynte jeg å møte folk som hadde startet i Point Sublime. Fordelen med min rute var at jeg gjorde unna 400 «negative» høydemetre i starten, og ikke fikk de «i fleisen» etter seks timers gange.

En øl og en akevitt (i cognacglass) etter
fullført tur gjennom kløfta

Høydemetre var det for øvrig nok av underveis også. Og til dels svært bratte. Både oppover og nedover. Mot slutten av turen måtte jeg gjennom et par tuneller, hvorav den ene i overkant av 600 meter, og med ganske mye vann. Vel fremme traff jeg et engelsk par som akkurat hadde bestilt taxi, og som skulle forbi campingplassen der Kristin ventet i bobilen.

En grei tur. Slitsom. Men på en måte litt skuffende. Jeg hadde sett for meg en tur langs elva, men det var opp og ned, ut og inn og opp og ned igjen. På det nærmeste, og kun i korte strekk,  gikk løypa 5 – 10 over elva. Mesteparten av tiden kravlet jeg meg fram 50 – 100 meter oppe i fjellsiden. Det var nesten bare i begynnelsen at man kunne ta en avstikker ned til elva. Som for øvrig nå var så stri at det ikke var fristende.

Da vi hadde fått nok av Palud sur Verdon og områdene rundt, satt vi kursen for Moustiers Sainte-Marie. Underveis bestemte vi oss for å gå en tur langs elva. «Fisker-turen», eller Sentier des pécheurs, som dama på turistkontoret i Castellane hadde forsikret oss om at var «flat». Da vi parkerte ved Colle de L´Olivier skjønte vi at dette var langt fra tilfelle, men vi la trøstig i vei nedover stien til elva. Og oppover en ny dalside, og nedover og oppover. Etter 2 – 300 negative høydemetre kom vi ned til elva. Og her var stien ganske flat og grei. I hvert fall den første kilometeren. Men snart bar det opp og ned og opp og ned.

Da vi etter tre og en halv time kom tilbake til bilen ventet en ny overraskelse. Av den negative sorten. Vinduet på førerdøra var knust, og Kristins veske med nesten 3.000 i kontanter, to kredittkort og de nye progressive brillene var borte. Pluss alle andre ting som finnes i en dameveske. Og et nettbrett.

På campingplassen i Moustiers Sainte-Marie fikk vi tak i litt plast slik at vi i hvert fall kunne holde regnet ute. Neste dag var vi først hos den lokale politimannen for å melde innbruddet, men den gang ei. Vi måtte oppsøke Gendarmeriet. Som var stengt. For resten av uka. Så neste dag kjørte vi 15 km til nabolandsbyen Riez, og brukte et par timer på å avgi forklaring. Inklusive bildetaking. Av bobilen sett forfra. Fra siden. Og nærbilde av den ikke-eksisterende ruta (i anledning kjøreturen uten plastikk) og sett bakfra.

Moustiers Sainte-Marie er, som mange andre, kåret til en av Frankrikes vakreste landsbyer. Utrolig spesiell, og virkelig verdt et besøk,,, eller flere. Byen har en fantastisk beliggenhet i kløfta mellom to fjelltopper, og er viden kjent for sin porselen og keramikk siden midten på 1500-tallet.  Mellom de to fjelltoppene er det spendt en wire hvor det henger en stjerne. Også et av «varemerkene» for byen. Etter sigende ble stjerna gitt i gave fra korsfareren baron Blacas som mirakuløst ble befridd fra fangenskap hos Saracenerne i det 13. århundre.

Just Erik var innom byen i 2002, men «rakk» ikke annet en vanlig turistshopping. Denne gangen ble det flere runder i byen, handling på det flotte fredagsmarkedet, og en tur opp til Chapelle Notre Dame de Beauvoir. Slik at han endelig kunne se stjerna nedenifra. Chapelle Notre Dame de Beauvoir stammer fra det 10. århundre, og vi lar oss stadig forbløffe av pågangsmotet våre forfedre må ha vært i besittelse av. Kirker, landsbyer og borger har i uminnelige tider blitt oppført på de mest utrolige og utilgjengelige steder. Men det var vel i tider der håndverkerne ikke skulle ha 800 kroner i timen. Pluss moms.
En dag syklet vi ned til Lac St. Croix og leide en sykkelbåt for å ta oss et lite stykke innover Gorges du Verdon. Selv om "padlestillingen" var litt ubekvem for Just Erik var det flott å ta seg de par første kilometerne innover kløfta.

Lac St. Croix er svært vakker med det turkisblå vannet
og sine flotte sandstrender

Vi fant etter hvert frem til en Carthago-forhandler en drøy times biltur unna, og reiste dit for å få bestilt ny rute. De hev seg rundt og gjorde en svært midlertidig «reparasjon», og skulle så finne ut om og når en permanent rute kunne settes inn. Nå har de «undersøkt» i halvannen uke, uten å ha kommet opp med noen ting. I mellomtiden har vi fått vite fra forhandleren i Grimstad at det er 49 dagers leveringstid. Så da skal vi prøve å få ordnet en litt mer brukervennlig løsning i Marseille.

Etter Moustiers Sainte-Marie reiste vi vestover til Luberon-regionen. Kjent for sine små landsbyer på toppen av kalksteinsfjellene. Her har vi ligget en natt på et vinslott (uten slott, men med masse vin!!) og på en campingplass i nærheten av Rustrel. Vi er ganske avhengig av å være innom campingplasser med jevne mellomrom for å tømme doen og gråvannet, og for å fylle opp vanntanken. Og vi innser at vi nok har problemer foran oss. Et grovt overslag viser at minst 90 % av campingplassene har stengt for sesongen, og etter skoleferien om to uker virker det som om resten stenger for sesongen. Det blir kanskje litt bedre når vi kommer til Spania, men vi møter nok problemet når vi ut i november beveger oss oppover vestkysten av Frankrike. Den tid den sorg. Vi har blitt ganske flinke til å ta ting som de kommer.

Det er ikke bare stengte campingplasser som forteller at sommeren er på hell, og vel så det. Lavendelåkrene er grå og triste. Det lille som er igjen av solsikker henger med «svarte hoder mellom knærne». Og blomsterpottene i landsbyene ser trøtte og visne ut. Og mange av landsbyene begynner også å bli «visne» nå. Særlig i de litt mindre kjente turistbyene er butikker, kafeer og restauranter stengt. Lukkede dører og skodder gir definitivt et annerledes bilde og atmosfære enn en gate som syder av liv, med blomster og «butikken på gata». Det er bare de mest besøkte byene som det fortsatt er liv i.

For et par dager siden var vi innom Lacoste. En fantastisk by å se på. Bratte steinlagte gater, trange smug, fantastiske hus- og bymurer, hustak og porter. Men ikke en eneste butikk. Ikke en eneste «innfødt» å se. Hele byen var som et vakkert museum eller en idyllisk kulisse. Det eneste «levende» var en restaurant i utkanten av byen der vi fikk spist lunch.

Byene i Luberon-området er ofte farget dyp røde,
slik som jordsmonn og fjell er

Roussillon

 

I går la vi ut på en sykkeltur til et par nabolandsbyer. En rundløype på et par mil som førte oss innom tre byer. Vi hadde planlagt å spise lunch i Villiars, men her var det verken dagligvareforretning eller noen åpne kafeer. OK,,, en ekstra sløyfe oppom St-Saturnin-lés-Apt. Dette så ut som en større by. Hvilket den også var, men fortsatt ingen butikker eller kafeer. Og nå begynte Kristins sykkelbatteri å skrante. Minst to mil for tidlig. Vi bestemte oss for å sykle hjem og spise lunch i bilen. Underveis ringte Kjetil for å få noen råd i forbindelse med frostsikring av seilbåten, og Kristin syklet i forveien. Hvem som misforsto hvem får være et åpent spørsmål, men da Just Erik kom frem til St. Jean-Jean var det ingen Kristin å se. Hvor kunne hun tatt veien???? Just Erik syklet øst og vest, nord og syd for å se om han kunne avskjære henne, men bestemte seg til slutt for å returnere til bobilen. For muligens å legge ut på et nytt søk. Avkjørselen til campingplassen ligger midt på en lang slette, og da jeg nærmet meg sørfra så jeg noe rødt og knall gult som nærmet seg nordfra. Det var med lettelse vi møttes ved avkjørselen,,,,,, og vi er fortsatt på talefot!!! Et positivt tegn med hensyn til forholdet vårt J. De siste kilometerne hadde Kristin måttet trille sykkelen. Og det er ikke noe godt tegn. Vi får håpe det har skjedd en eller annen glipp, og at batteriet er «friskt» i morgen. Vi lar oss i alle fall ikke knekke!!!!

Druene er høstet, og restene er beregnet for
fulgler og sykkelturister. DEILIG OG SØTT!!!

Ofte plasseres roser for enden av vinrankene.
Siden rosene er mer følsomme for skadedyr og
andre angrep enn vindrueplantene, vil dette gi et tidlig signal dersom noe galt er på ferde, 

Disse fjellformasjonene kaller franskmennene noe
i nærheten av "som trenger opp gjennom"

I morgen reiser vi i retning Aix-en-Provence. Og deretter østover til Port Grimaud.