Italia 3

Nå har vi vært på farten i omtrent seks uker. Ingen av oss har klokke. Kristin har ingen mobil, og Just Eriks SIM-kort sitter i en lesebrett,,, som er alt for stor til å ha i lomma. Så vi vet ofte ikke hvilken dag det er , eller hvor mye klokka er. Derfor er camping Acquadolce i Levanto et greit sted for oss. Kirkeklokka slår hvert kvarter. Fullt klokkeslett og 1, 2 eller 3 «tynnere» klemt. Så når du våkner om natta er det også greit å kunne følge med hvor lenge du ligger våken!!!
Nedenfor ser dere et bilde av det som har vært "byen vår " noen dager nå. En kveld vi var ute og gikk kom vi forbi en av landsbyens mange kirker. Vi synes den var litt spesiell med stripene, men vi kom over en kirke i Monterosso al Mare. Den hadde de samme stripene utenpå, og alle søylene inne i kirka hadde også sorte og hvite striper fra bunn til topp.

Levanto er "inngangen" til Cinque Terre

Nå står Cinque Terre for tur. De fem byene på Liguriakysten står på UNESCOs verdensarvliste, og er en av de største turistattraksjonene i Italia. Vi hadde regnet med at når vi nå hadde passert midten av september var det «stille og rolig». Så feil går det an å ta,,,,, eller kanskje «hvordan er det her i juli?»

Alle byene er vanskelig tilgjengelig med bil, noen umulig. Men togene mellom Genova og La Spezia stopper i alle byene.

Da vi kom til Levanto stasjon klokken 09 fikk vi nærmest sjokk. Enormt med folk. Tynne, tykke, med og uten skrå øyne, med fjellstøvler og staver, eller med stiletthæler. Vi hadde planlagt å gå til fots mellom byene, og regnet ut at det nok ikke ville bli like folksomt der. Mange så ut til å ha lagt opp til ta tog fra by til by. Det er i grove trekk tre sett med stier mellom de fem byene. Den ene, Sentiero Azzurro, eller den «blå stien» går langs sjøen. Så er det en sti litt høyere opp, La via dei Santuari, som forbinder kirkene som ligger litt ovenfor byene, og Senterio Alto som i grunnen er en krøttersti langs toppen av klippeskrentene. Det vi hadde lest om den «blå stien» var at den gikk langs sjøen, og at den delvis var hogd ut i fjellet. Dette passet oss bra, spasere på en hellelagt gangsti med bølgene som slo mot fjellet nedenfor.

De første 500 meterne etter at vi gikk av toget i Monterosso al Mare, på vei mot Vernazza, kunne stemme med denne beskrivelsen. Men ganske snart gikk det oppover. Og oppover. Langs en smalere og smalere sti. Etter som det ble brattere gikk stien over i trapper. Smale og BRATTE trapper. Av kollegene mine på fagskolen har jeg lært litt om forholdstall mellom opp- og inntrinn. Men,,,, de som hadde laget disse trappene hadde tydeligvis ikke gått på fagskolen i Grimstad. Og i gamle dager må italienerne ha hatt en annen kroppsbygning enn dagens generasjon. De må ha vært to meter høye med LANGE ben!!!!! Til og med Just Erik slet tidvis med de høye trinnene. Særlig der det gikk utfor. Stien buktet seg inn og ut og opp og ned «dalene» eller kløftene som skar seg ned mot havet.

Med Montroso al Mare i bakgrunnen

Turen gikk gjennom olivenlunder og vinranker. Et sted der vi slet oss oppover mellom vindruene i den drepende varmen ble vi var en fjern melankolsk saksofon som etter hvert ble sterkere. Og rundt et hjørne sto det en lokal musikant med hatt mellom føttene. I et skyggefullt parti litt lenger østover sto en bonde med en kurv appelsiner og sitroner, og en enkel sitronpresse lik den jeg husker fra mitt barndoms kjøkken. Det kunne ha vært fristende med nypresset juice, men det hygieniske inntrykket fikk i hvert fall oss til å stå over. Og videre gikk det langs den idylliske smale stien. Noen steder var det så smalt at det ikke gikk an å passere møtende trafikk. En del steder var det rekkverk på utsiden, men ofte var det ubehagelig langt rett ned. I følge kartene skulle turen ta to timer, men vi står inne for de tre timene vi brukte på de snaue fire kilometerne.

Både i Vernassa, Manarola og Riomaggiore går det en «hovedgate» gjennom byen og ned til havna. Vi var langt fra alene i Vernassa heller, og i tillegg til alle turistene var gata fylt opp av båter. Ingen av byene har havnekapasitet til de fastboendes båter. Så her var det trangt.

Det var trangt i gatene i Vernassa

Vi fant oss allikevel en plass i skyggen nede ved havna, og her spiste vi medbragt lunch. Kristin hadde et nydelig bad, mens Just Erik sto over. Planen var å gå videre til Corniglia, og han tok ikke sjansen på å ødelegge gnagsårbandasjen. Denne turen er beregnet til en og en halv time, men igjen måtte vi høyne med en time. Heller ikke her ble det spasertur på hellelagte gangveier.

Corneglia er den eneste byen som ikke kan nås med båt

Corneglia er den eneste av byene som ikke ligger ved sjøen, men det gjør derimot jernbanestasjonen. Så etter en «sen-lunch» og en gelato ble det en litt heseblesende tur for å rekke toget tilbake til Levanto. Avstanden er nesten en kilometer, inkludert 382 trappetrinn. Det er litt rart å sette seg på toget etter å ha gått i tre timer mellom to byer, og så være tilbake til start etter fire minutter!!!! Men lettvint og deilig er det.

Man må «løse kort» for å gå på stiene i Cinque Terre. Og vi kom ut for kontroll to ganger! Vi valgte å kjøpe et to-dagers kort som også inkluderte fri bruk av jernbane og buss innen området. 22 euro per hode. Så neste morgen var vi klare igjen.

Planen var å ta toget til den sydligste byen, Riomaggiore, og spasere til Manarola. En halvtimes tur langs Via del Amore. Men det viste seg at denne var stengt som følge av jordskred i oktober 2011. Den tre kilometer lange kyststien mellom Manarola og Corniglia visste vi var stengt av samme grunn, så vi hadde på forhånd bestemt oss for å ta toget «hjem igjen» fra Manarola. I et anfall av overmot bestemte vi oss for å ta en annen rute til Manarola. Snaue halvannen kilometer er jo ikke noe å skrive hjem om!! Men det viste seg snart at dette var en stor utfordring. Vi var litt senere ute enn dagen før, og det var allerede VARMT. Og BRATT!!! Det høyeste punktet på ruta var omtrent 230 meter, og utgått distanse var vel i størrelsesorden 700 meter. Heldigvis for Just Erik hadde han tatt med en stav. Men bare en, dessverre for Kristin.

Det var høye trappetrinn opp fra Riomaggiore

Og bratt !!!!!

Det var ikke mye futt igjen da vi nådde toppen
mellom  Riomaggiore og Manarola. Teksten
på steinen viser ai ikke var de eneste som var slitne

Når det er trangt inne kan man fortøye båten
og klesvasken i hovedgata 

Bare for å advare kundene :-)

Vel fremme i Manarola kunne Just Erik
bevilge seg en øl og en grappa :-)

Havna i Manarola var for værhar til
at båtene kunne ligge ute

Campingplassen i Levanto lå i en olivenlund, og når det blåste, drysset det olivener ned på biltaket. "Våre" olivener var ikke modne, så det var jo litt rart at de ramlet ned. Normalt er de klare for høsting i november. Men mange av bøndene hadde allerede begynt forberedelsene til høstingen. På bildet nedenfor ser dere at det er strukket sammenrullede finmaskede nett mellom oliventrærne. Når bærene er modne strekker de ut nettene over bakken, og, spesielt i dette bratte terrenget, "leder" olivnene nedover til steder der de samles opp. For å få fortgang i "nedfallet" bruker de stokker for å slå på greinene.

Middag og oppvask blir det som oftest ikke
"tid til" før langt på kvelden

Etter to dager med «klatring», turister og vakre byer var det på tide å roe ned. Hjemmedag med klesvask og en rusletur i Levanto. Før vi neste dag reiset videre til Camporosso Mare som ligger noen få kilometer fra grensen til Frankrike.  Det var en grei liten plass med en fin småsteinet strand hvor vi fikk oss flere gode bad. Neste dag syklet vi innover dalen mot en liten by som heter Dolceaqua. En aldeles fantastisk liten by som vi aldri har sett maken til. Alle husene var «sammenvevd», både sideveis og i høyden. Enkelte steder var det fire etasjer over grunnplanet, som var gjennomhullet av tunneler. Aldeles utrolig. Og selvfølgelig et slott på toppen.

Dolceaqua lå vakkert til med slottet på toppen !

Reine Mostard-brua!!!!!

I dag har det ikke gått etter planen. Etter en liten times biltur hadde vi tenkt å legge oss til i Menton, den første byen på fransk side av grensen. Så var planen å sykle til Monaco og spise lunch med de «fine»!!!! Men det viste seg at campingplassen lå høyt oppe i åsen. Fra byen startet vi oppover de krappeste hårnålsvingene så langt! Litt lenger oppe møtte vi et skilt som forkynte «Forbudt for bobiler». OK,,,, det sto så langt ut i grøfta at vi ikke så det. Og dessuten ville det vært umulig å snu. Og da vi omsider nådde campingplassen virket den så lite tiltalende at vi mistet lysten. Og dessuten,, å sykle opp hit etter en tur i Monaco var ikke aktuelt. Og heller ikke å kjøre ned og opp igjen med bobilen. Men å finne en annen campingplass mellom her og Nice var helt umulig. Om vi da ikke skulle kjøre langt innover i fjellene. Vi bestemte oss for å kjøre til den campingplassen der vi skulle bo sammen med Marte og Marianne & Co. På veien ville vi holde fast ved planen om lunch i Monaco. Men det måtte vi også gi opp etter fire runder gjennom Monte Carlo, både høyt og lavt. Masse parkeringsplasser,,,, for de som har biler lavere enn to meter. Helt umulig for oss L

Da vi ut på ettermiddagen ankom camping Antipolis var porten stengt. Og nå fikk vi forklaringen på hvorfor vi ikke hadde fått bestilt hytte til Marte & Co før fra søndag. Hele plassen var bortleid til 130 franske ungdommer som skulle ha en skikkelig fest. Enden på visa ble at vi tok inn på en plass i nærheten,,,, som skulle stenge for sesongen i morgen.

Så da sitter vi her i Frankrike. Og vi kom helskinnet fra Italiaoppholdet, bortsett fra gnagsåret til Just Erik da. Noe som ikke var en selvfølge. Vi har tidligere skrevet at italienernes kjørestil virker å ha forbedret seg de siste tiårene. Kanskje bortsett fra skuterne da, som hele tiden ligger og kriger på midtstripa. Trafikkdødeligheten per 100.000 innbyggere (2010) ligger på det dobbelt av hva den gjør i Norge. 9,6 kontra 5. Vi får bare være glad for at vi ikke er på bilferie i Eritrea eller Egypt. Her er tallene henholdsvis 48 og 41. Frankrike har en rate på 7,5,,,, så vi får bare si: «God tur,,,,, og kjør pent»

Nå har Marte og familien landet på flyplassen i Nice, og i morgen kommer Marianne og Herman. GLEDER OSS!!!!!!!!!!!

Italia 2

Etter et par dager i Verona følte vi for å reise videre. Men hvorhen???

Det er noe av det mest fantastiske ved å være på en slik ferie. Ikke ha strenge planer. Vi hadde i utgangspunktet snakket om å reise vestover, men Kristin hadde ikke vært i Venezia, og siden det ikke var mer enn en drøy time østover,,, ble det slik. Utpå ettermiddagen endte vi opp på Camping Marina Venezia helt ytterst (vest) på halvøya som ligger utenfor Venezia.

Dette var en ENORM campingplass med eget badeland, STOOOR og flott sandstrand ut mot Adriaterhavet, et utall cafeer og restauranter, morgentrim, aerobic, underholdning,,,, og så videre. I utgangspunktet ikke et sted etter vår smak, men anlegget var så fint organisert at vi rett og slett likte det, og kan virkelig anbefale stedet. Særlig for noen som reiser med barn. Egen hytteby hadde de også. Og vi tror at det var den billigste campingplassen vi har ligget på J

Noen kan kose seg og bade 

Mens noen velger å jobbe 

En dag gikk vi til Punta Sabbioni og tok båten til Venezia. En liten halvtime å gå, og det samme på båten. Endestasjonen skulle visstnok være Markusplassen,,,,, men vi tror at den må ha forflyttet seg en smule. Etter å ha «klatret over» noen broer kunne vi ganske snart runde Palazzo Ducale, eller Dogepalasset som det vel heter på norsk,,,, og der lå Piazza San Marco og svømte. Plassen er langt fra i vater, for noen steder var det tørt land, mens det andre steder var 30 cm med vann.

Etter en del plasking frem og tilbake spiste vi lunch på plassen, og kelneren kunne fortelle at det som oftest var en del verre i november og desember, da det gjerne var en halvmeter vann på plassen. Vi er usikre på om myndighetene har noen langsiktig plan, men den kortsiktige er å plassere ut fortau på «stylter». Fortauene var stablet opp mange steder rundt i byen. Det kan jo sikkert fungere i en trang liten gate, men på de store plassene hvor folk strømmer til og fra i alle retninger førte det til store trafikkorker. Særlig når tusenvis (??) av hotellgjester skulle forflytte seg til og fra hotellene og fergene.

Kø på "fortauene" over Markusplassen

Det er MANGE butikker i Venezia, men vareutvalget var ikke så variert. Masker, i alle prisklasser, vesker, vesker og vesker J, farget glass og det vanlige turistjuggelet. Just Erik kjøpte en maske, og Kristin en veske. Ellers gikk vi mye. Og trodde vi hadde en plan. <<<<<men da vi til slutt spurte en gammel innfødt gubbe om hvor vi var,,, så fikk vi oss en overraskelse. Og etter at han hadde forklart veien, og vi begynte å gå,, så ropte han etter oss og pekte at vi gikk i stikk motsatt retning. Og ristet på hodet over disse dumme utlendingene. Vi sjokket av gårde i riktig retning, og etter hvert, og med litt hjelp av Google Earth, kom vi oss til Piazza San Marco. Da vi gikk av båten, etter vel 12 timer på farten, angret vi på at vi ikke hadde tatt syklene til Punta Sabbioni. Noe vi har tatt lærdom av. Ikke minst etter at vi kjøpte en superlås med fingertykk kjetting. Når vi låser syklene sammen med denne låsen, og i tillegg låser syklene fast til en stolpe eller et gjerde med den «gode gamle» låsen, så føler vi oss rimelig trygge. Men vi har slik glede av syklene at det ville være en katastrofe dersom de ble stjålet. Og tyveri er noe vi har i bakhodet hele tiden etter det vi opplevde i Bern.

Av og til ble det gondolkork

Vi prøver å gå tur eller sykle så ofte vi kan, og områdene mellom Ca´Savio og Lido di Jesolo var godt tilrettelagt for sykling. I løpet av de 25 siste årene har vi vært flere ganger i Italia, både som bilist og fotgjengere. Og begge har vi hatt det samme bildet av italienske bilister. Aggressive og støyende. For over 20 år siden hadde familiene Ormbostad og Fjeldstad leid et hus litt sør for Ancona, midt nede på østkysten av Italia. For å komme til stranda måtte vi krysse en trafikkert vei, og inntrykket var at italienerne tråkket gassen i bånn hver gang de så en fotgjenger som prøvde å komme over. Denne gangen er inntrykket et helt annet. Nesten ingen tuting. De nikker og smiler, og slipper syklistene frem, selv om de skulle ha «retten på sin side». Og stort sett er de greie med sine med-bilister også, selv om de nok kan bli utålmodige dersom en utlending tukler det til i en bomstasjon J

Etter noen rolige dager på Marina Venezia var det på tide å dra videre. Vinket adjø til de vi hadde blitt litt kjent med, stort sett tyskere. Rutinen når vi forlater en stell- eller campingplass er å fylle vann og tømme gråvann (vaske- og dusjvann). Doen må tømmes oftere, selv om vi gjerne benytter oss av fasilitetene på campingplassene. Ved siden av plassen for gråvanntømming var det en flott vaskeplass spesielt for bobiler, og vi kunne ikke la være å benytte oss av dette tilbudet,,, noe vi hadde snakket om i flere uker. Bilen var etter hvert blitt ganske møkkete, og med fem kilo døde fluer, veps, sommerfugler og andre flygende vesener på motordekselet og frontruta.

Vi spurte italiakjenneren Kjetil (!!??) om noen tips for den videre reisen, og et av forslagene var Cinque Terra. Dette var et område vi hadde hørt mye positivt om begge to, men ikke besøkt,,, så derfor postes denne bloggen fra Levanto som er porten inn i Italias første nasjonalpark, Cinque Terra. Som faktisk ikke ble opprettet før i 1999.

Men før vi kom så langt måtte vi forflytte oss fra Venezia til Liguria-kysten. Vel 400 km, noe som ville bli den lengste etappen siden vi ankom Moseldalen. Da vi hadde passert Parma og lagt mesteparten av Po-sletta bak oss begynte fjellene i sørvest sakte å reise seg. Det var et vakkert landskap på vei oppover mot Passa della Cisa på 800 meter, men nedturen mot Middelhavet var det ikke noe å skrive hjem om. Vi hadde sett oss ut en campingplass rett utenfor Moneglia, og tok av fra motorveien mellom La Spezia og Genova idet det begynte å mørkne. 8 kilometer med SMALE hårnålsveier. OK,,, ikke noe problem så lenge man tar det med ro. Og de som har vært på biltur med Just Erik vet at han trives på slike veier. Enten det er på Madeira eller langs Rivieraen. En kilometer før vi var nede var det strukket et plastikk «nettinggjerde» tvers over veien. Og noen meter lenger nede sto det en gravemaskin på tvers over veien. Plutselig så vi noen lys komme nedenfra, og humøret steg!! Kanskje vi kunne komme gjennom allikevel. Men nei, det var noen lokale motorsyklister som snek seg forbi gravemaskinen og la ned gjerdet. Og såpass italiensk skjønte vi at det ikke var håp for oss. OK,,,,, bare å sette bilen i revers. Etter et stykke så jeg et skilt som sto midt i veien. Det sto så midt i veien at jeg måtte finsikte for å rygge forbi i mørket. Hvordan kunne vi ha oversett dette? Som sannsynligvis fortalte at veien var stengt. Men da vi passerte det viste det seg å kun være et «parkering forbudt-skilt». 

Vi fikk omsider snudd bilen, kjørte opp på den lokale hovedveien og Fant en annen «hårnålsvei» ned til Moneglia. Vi så på nettet at campingplassen skulle ligge etter tre tuneller vest for byen. Tunellene var lysregulerte, og etter å ha ventet i en liten evighet kom vi i siget. Det viste seg å være en serie med tuneller, fra 100 meters lengde til flere kilometer! Og med åpninger på 50 meter. Plutselig kom det et campingplasskilt,,,, og der var åpningen forbi. Og plutselig var vi i nabobyen, Riva Trigosi. OK,, bare å snu og vente på grønt. Denne gangen var vi forberedt, og fikk hevet oss gjennom «hullet» i tunellen. Så kom verten løpende og viftet med armer og bein, og sa troppo grande – troppo grande, og full – full. Ny fekting. Han ville ha oss til å rygge ut i tunellen!!! Der de små italienerne kom susende i 80!! Var mannen gal? Jeg ville snu, og klarte til slutt å få nesa i retning tunnelåpningen. Ny fekting og «dyttebevegelser» med armene. Ja,, men det er jo rødt lys! Forte – forte –tempo – tempo. Av en eller annen grunn lot jeg meg rive med og satt bilen i gir. Ikke så fort skrek Kristin!!!!! Det øret hørte jeg ikke på, og ga på det Carthagoen klarte. IKKE SÅ FORT!!!! Jo, mitt mål var å komme ut av tunellene før meg møtte de som utvilsomt hadde fått grønt lys i den andre enden. Og i den siste åpningen før byen kom det et nytt campingplasskilt. Jeg hev bilen til høyre, og kunne puste lettet ut. Mission completed. Sigh!!!!!

På denne campingplassen var bobilene stablet slik at det måtte rokader til for å komme inn og ut. Men Just Erik hadde sittet bak rattet i syv timer,,, så han la ned veto mot videre kjøring på det uvisse. Neste formiddag ble det nye «hårnål-kilometere» opp til regionalveien og ned igjen til Levanto, der vi la oss til på Camping Acquadolce.

Italia 1

I dag lå det gult høstløv på gulvet inne i bobilen da vi våknet. Et høsttegn,, tross alt, selv om vi må sove med alle luker åpne på grunn av varmen. Vi ligger på en enorm, men kjempeflott campingplass helt innerst i Adriaterhavet. I går trålet vi Venezia fra klokken 11 til 23,,,, men mer om det i neste brev.

Da vi kom inn i Italia sist tirsdag, etter å ha kjørt over Berninapasset, trodde vi at vi var ferdige med fjellovergangene. Men den gang ei. Etter at vi hadde kjørt en liten halvtime sør-vestover fra Tirano bar det oppover fjellsidene på en svært smal og svingete vei. Riktig nok ligger ikke vintersportstedene Aprica og San Pietro som vi passerte høyere enn 11-1200 meter, men veien, både opp og ned, hadde en standard vi ikke hadde vært borti før. Absolutt ikke et sted for skvetne bobilførere,,,,, eller passasjerer.

Målet denne kvelden var en stellplatz i Sulzano, og vi kom frem godt etter at det var mørkt. En lun og fin kveld, vindstille, 22 grader, gresshopper (som Just Erik fortsatt kan høre!!!) og rett inn i olivenlunden til bestemor. Som løp rundt bilen og dirigerte, passet på at vi ikke kjørte over kattene, og plasserte nivelleringsklosser foran hjulene (slik at bilen skal stå i vater).

Neste dag kjørte vi bare tre – fire kilometer til Pilzone som ligger nesten i sørenden av Lago d´Isola. Sjøen ligger omtrent midt mellom Lago di Como og Lago di Garda, og er ikke mer enn to – tre mil lang. Den har tre øyer, hvorav Monte Isola er den største «innlandsøya» i Europa. Camping Pilzone var i hovedsak befolket av «fastboende» italienere. Det vil si,,,, de var ikke her, men sikkert på jobb i Bergamo, Verona eller andre nærliggende byer.

Lunch på Camping Pilzone ved Lago d´Isola

Vi hadde en plass nederst mot vannet, og her kunne vi sitte å bare se utover sjøen, eller følge med på endene, sothønene, sivhønene, svanene, små hvite hegrer eller toppdykkere. De siste er noen fantastiske fiskere. Spennende å se hvordan de måtte jobbe for å svelge byttet. Vi så aldri skarvene fange fisk, men det var en god del av de som fartet frem og tilbake. Vi er jo vant til at skarv holder til ved kysten, men den trives faktisk godt i ferskvann også. Vi ble bestevenner med noen ender som kom på besøk hver dag ved frokosttid. Etter hvert så vi til og med forskjell på dem, og gjettet hvem som var mor, far, sønn eller datter.

På vei "hjem" etter en sykkeltur til den andre siden av sjøen

Vi hadde mange fine sykkelturer i området. Opp- eller nedover langs sjøen, eller som vi gjorde en dag, syklet rundt til en by på den andre siden. Og tok ferga tilbake. Fredag syklet vi til Iseo for å gå på markedet. Men, selv om vi nå har vært på farten i en måneds tid har vi ennå ikke kommet inn i tidsmoduset til sveitsere og italienere. Kanskje vi takler det når vi kommer til Frankrike? De innfødte står tidlig opp (??) og er klar for lunch klokken 12. Da er vi så vidt ferdig med frokosten, og dersom vi har karret oss til byen kunne vi på dette tidspunktet tenke oss en brus, en is, en øl eller et glass vin(!!??) Men,, nå er det tid for å spise. Ikke noe bord til drikkende eller is-spisende gjester. Og selvfølgelig begynte markedet å stenge før vi var halvveis i runden, og stenge gjorde også bakeren og «allementaren». Vi fikk imidlertid sneket oss inn et sted, slik at vi fikk kjøpt med litt ost og brød som skulle bli vår lunsj,,, etter at de innfødte var ferdig med sin. 

Senere på dagen tok vi båten til Monte Isola. Øya har fire anløpssteder, et i hvert «hjørne». Vi gikk av i Sensole som ligger på det sør-vestlige hjørnet, og slet oss opp den bratte gangveien fra brygga til veien som går rundt øya. Den hadde en svært så bra standard, tatt i betraktning at det bare er presten, legen og ordføreren som har lov til å ha bil. De nesten 2000 fastboende og turister må satse på føtter, sykler, mopeder, scutere,,, eller en minibuss som klarer å kjøre rundt ¾ av øya. Etter hvert registrerte vi langt mer enn tre biler, men dette var i hovedsak kommunale tjenestebiler som ble fraktet fra fastlandet med en bilferge.

Trangt og bratt på Monte Isola

De pynter til jul i Carzano!!

På nord-østhjørnet av øya syklet vi gjennom Carzano. Her hadde de begynt forberedelsene til Festa di Santa Crousa som arrangeres hvert femte år. Over gatene ble det hengt opp lenker med granbar, og dere kan også se et bilde av det ferdige resultatet, som er hentet fra internett. Vi skulle gjerne blitt noen dager til ved lago d´Isola,,,, men det får bli en annen gang.

Etter noen late og rolige, om enn «litt sportslige» dager ved Lago d´Isola kjørte vi videre til Verona via Lazise ved Lago di Garda. Dette er en fantastisk vakker by med en ganske autentisk (original????) bymur som nesten strekker seg rundt hele landsiden av byen. Det skal ha vært Veronerne som bygget bymuren i det 13. århundre. Men,,, hva med sjøsiden? Byen må ha vært ganske sårbare mot angrep derfra. En mulighet er at det har vært tid til mange ombygginger i århundrene som fulgte. Og kanskje de hadde bruk for steinene til andre ting når det var fredelige tider. Det er jo noe vi har lest om mange steder. På begynnelsen av 14-hundretallet ble byen erobret av Venetianerne som satt med makten noen hundre år, inntil Napoleon inntok byen (sammen med store deler av Nord Italia). For så å måtte overlate byen til Østerrikerne i 1815. Og endelig,,,, så ble Lazise en del av det italienske kongedømmet i 1866. Det er spennende å snuse på historien til de byene vi besøker, selv om det er svært vanskelig å få et klart bilde. For det er skifter hele tiden. Keisere, konger, baroner og hvem det nå er, var på farten over hele Europa i det forrige årtusenet. Vi føler vel at det er litt «urolig» i vår tid også, men det er nok småtterier i forhold til det trusselbildet forfedrene våre opplevde. De må jo ha levd et liv i konstant frykt for angrep, død og fordervelse. Det er noe vi blir bevisste på når vi ser de festningsverkene som var en del av hverdagen for disse menneskene. Enten det er på en øy i Eger-havet eller ved en innsjø i Italia.

Lazise ved Lago di Garda

I Verona la vi oss til på en stellplatz en drøy kilometer utenfor sentrum, og syklet en del rundt omkring både i sentrum og utenfor byen. Verona er en fantastisk flott by. Den er jo ganske «sliten» slik mange italienske byer er, men for oss turister er jo dette bare pittoresk.

Med Verona i bakgrunnen

Kristin foran Arena

Fargerike gater i Verona

Lunch ved Arena

Vi har nå (og tidligere) vært en del rundt om i Europa. Og Romerriket møter oss alle veier. Hadrians Wall mellom England og Skottland. Trier syd i Moseldalen, og ikke minst her i Verona. Ponte Pietra, som dere ser på bildet nedenfor sto ferdig 100 år før vår tidsregning!!! Jeg regner med at teateret som dere ser rester av på neste bilde også ble bygget på samme tid. Og ikke minst Arena Verona. Romerne må ha innehatt høy ekspertise når det gjaldt byggverk, men ikke mindre med hensyn til logistikk. Og det å holde imperiet sammen i så mange år som de faktisk gjorde. Her om dagen snakket vi litt om de mer fjerntliggende byene som romerne etablerte og holdt i århundrer. Slik som for eksempel Trier. Hadde soldatene med seg familiene?? Hvis ikke,, så var det jo ingen hjemme i Roma til å reprodusere soldatemner!!!!! For det var jo ikke bare nordover de utvidet riket. Konstantinopel krevde sikkert også ressurser.

Ponte Pietra ferdig 100 år før vår tidsregning !!!

Til slutt litt kveldssteming fra områdene rundt Arena. Gnagsåret Just Erik fikk på veien hjem er for heftig til å vises på nettet!!!!! 

Og nå ligger vi altså helt i nord-enden av Adriaterhavet J