Bretagne

Sist natt lå vi hos nok en gåsebonde. Som i tillegg til pâté de foie også drev med cidre, som Bretagne er kjent for. Kristin har snakket om Bretagnes nasjonalrett, «Crepes et cider» i lang tid nå. Ellers er det litt artig å følge med på hva bøndene driver med etter som vi beveger oss gjennom Europa. Det har vært, i meget grove trekk, mais, mais og mais i Tyskland, vindruer i Italia, vindruer i det østlige og sørlige Frankrike, og gjess, ender, epler og creme fraiche i det nord-vestlige Frankrike. Her ser vi også mange kuer, som det snart er to måneder siden vi sist så. I Bretagne og Normandie har de også litt sauehold. En artighet i den sammenheng er moutons salés eller «salte sauer» på norsk. Her er det ikke fjellbeiter som for de norske sauene, men her gresser de året rundt helt nede ved Atlanterhavet, og skal etter sigende få en spesiell saltsmak i kjøttet.

Fantastisk dyktige murere i Bretagne.
Vi blir aldri lei av å se på de flotte husmurene

Fargerike båter i Roscoff

Vi liker oss kjempegodt her i Bretagne. Litt merkelig i grunnen, etter alt det «vakre» vi har sett langs middelhavskysten i Italia og Frankrike. Men det tøffe, røffe, solide og grønne Bretagne er fantastisk. Det er mange flotte steinhus langs Middelhavet også, men «soliditeten» i husene her tar kaka. Og så har vi vært så heldige å oppleve Atlanterhavet både i storm og stille. Kontrastene er fantastiske. En ting er sol og regn, storm og stille. Noe annet er tidevannet. To morgener tidligere i uka våknet vi ved en bukt sørvest for Roscoff og så to kilometer med tang, sand og gjørme,,, og motor- og seilbåter som lå på siden. Etter en litt sen lunch så vi utover en fin og stille bukt der motor- og seilbåtene dupper stille i ettermiddagssola.

Morgenstund med LANG fjære

Nå er havet tilbake!!!

Akkurat her er det nesten syv meter forskjell på flo og fjære, men bare noen få mil østover, ved St. Malo, er forskjellen mellom flo og fjære opp til 14 meter. Noe som opptrer ved fullmåne og nymåne (springflo). Midt mellom fullmåne og nymåne er tidevannsforskjellen på det minste (nippflo). Det er litt over 6 timer (1/4 månedøgn) mellom flo og fjære, og tidspunktene for flo og fjære forskyver seg da med ca. 50 minutter i døgnet. Dette skaper selvfølgelig problemer i dagliglivet for de som bor og arbeider langs kysten. Og som kan løses (eller til en viss grad kompenseres) på forskjellige måter. I noen byer har de montert porter ved innløpet til «indre havn» og stenger eller åpner disse et par timer før eller etter tidspunktet for flo sjø. Andre steder får sjøen styre seg selv, og båtene blir stående fast i gjørma, eller legger seg over på siden ved fjære sjø. Felles for begge «løsningene» er at ingen kommer ut eller inn av havna en time eller tre før og etter fjære sjø. Dette kan jo være et problem for rutebåter som skal frakte folk og gods ut til en av de mange øyene utenfor kysten. For noen dager siden var vi ute på Île-de-Batz utenfor Roscoff. Ved høyvann legger rutebåten til i Roscoff havn. Ved lavvann må passasjerene gå et par hundre meter utover en bro, som mot slutten skråner ned i havet. På den måten kan rutebåten bare legge til lenger og lenger inn mot byen etter hvert som vannet stiger. Et annet sted har de løst problemet ved å sette hjul på båten, slik at den kan kjøre som en bil inn til brygga ved lavvann. Eller som Just Erik så ved Cap de la Hague for et par år siden. Der sto en stor redningskrysser inne i et hus ved utkanten av havna. Båten sto i en krybbe som var plassert på en dreieskive. Oppsto en krisesituasjon ved høyvann ble båten sendt ned skinnene som endte i indre havn, og ved lavvann ble krybben dreid, og båten sendt på skinner rett «ut i havet».

Et par hundre meter ut fra havna leder "landgangen" rett ned i
havet slik at passasjerene kan entre båten uansett vannstand

Denne båten forserer fjæra på egen hånd

På vei østover fra Planguenoual kjørte vi over «demningen» ved utløpet til La Rance, en elv som renner ut ved St-Malo helt øst i Bretagne. De store tidevannsforskjellene i Bretagne påvirker også vannstanden langt opp i elvene, og ovenfor «demningen» er det en innsjø på 22 km². Under veibanen, dypt nede i selve «demningen», er det plassert 24 generatorer med en samlet effekt på 240 MW. Det kan selvfølgelig ikke produseres så mye når vannstanden i elvebassenget og havet er like høyt, men ved å utnytte energien i vannet som strømmer inn og ut gjennom slusene kan det leveres tilstrekkelig elektrisk energi til 200.000 franskmenn. Men ikke til mer enn 60.000 nordmenn, siden vi har et el-forbruk som er vel tre ganger så høyt som franskmennenes!!!!

St. Malo

Mektige forsvarsverker, mot både engelskmenn og Atlanterhavet

St. Malo var en positiv overraskelse. Hele den gamle byen, med sine 50.000 innbyggere, er innenfor en fullstendig bevart bymur. Riktig nok restaurert etter kraftig bombing av de allierte høsten 1944. 

Det var mektig og vakkert på Île-de-Batz

Lunchpause i nærheten av Roscoff

St. Malo var den siste byen vi besøkte i Bretagne, og her fikk vi endelig smakt Bretagnes «nasjonalrett», galette og cider. Cideren skal serveres i drikkeboller, og Kristin kjøpte med seg både boller og noen flasker cidre. Så i vinter skal det bli «Bretagnske» tilstander i Fjellveien 15 F.
Det er nå helt på slutten av november,og vi har friske blomster på frokostbordet.  Gresset er knallgrønt, stemorsblomster, tusenfryd og mange andre blomster står i tilnærmet «full flor». Både ville og «tamme». Og ikke minst hortensia. Som bogenvillaen er en av de flotteste blomstene langs Middelhavet er det hortensia i alle farger som dominerer her i Bretagne.

Vi har tidligere reist gjennom Catalonia og Baskerland med sine egne språk og ønske om løsrivelse fra henholdsvis Frankrike/Spania og Spania/Frankrike. I Bretagne er det også to-språklighet. Språket stammer fra keltisk, og har nok «oppstått» som følge av den store immigrasjonen fra England på 4 – 600-tallet. Vi har sett en del plakater og tagging som fronter frigjøring av Bretagne, men fokuset er ikke på langt nær slik det er i Catalonia og Baskerland.

Noen franske og bretonske navn er ganske like,
og noen ser ut til å stamme fra hver sin klode

Det var grått og trist da vi besøkte Mont-Saint-Michel,
men man ser tydelig pyramidefasongen

Den største turistattraksjonen utenfor Paris ligger her helt øst i Bretagne og vi må jo gjøre som «alle andre». Besøke klosteret Mont-Saint-Michel. Ja,, nesten som alle andre. Vi syklet selvfølgelig (!!??) fra stellplatzen i Beauvoir. For godt over 1000 år siden startet det hele som et lite Benediktinerkloster på toppen av en liten øy helt innerst i «kroken» som skiller Bretagne og Normandie. Vel,,, øy var den bare ved høyvann. Etter hvert ble hele bukta fylt igjen, og ved tusenårsskiftet var «øya» landfast hele tiden. Men nå har de gravd ut mye av massene og laget en ganske pen kjøre- og gangvei ut til øya. Fram til ut i det 15. århundre ble det stadig utvidet til den pyramideformede fasongen hele øya har i dag. 

Ved fjære er det langt til havet!!!!

Pilgrimmenes Grand Rue er
overtatt av kremmerne!!

Selfie er en kunst,,, og vi er ennå ikke på høyde med japanerne

Og hvilke enorme dimensjoner!!!!! Bygningsmassen på toppen av øya består strengt tatt av tre etasjer, men med etasjehøyder som ikke ville passe inn i rammene for husbankfinansiering! Når pilgrimmene fulgte Grande Rue oppover mot klosteret kom de i utgangspunktet ikke lenger enn til første etasje som inneholder vaktrom og soldatenes kvarter, og til «almisserommet». I dag er Grande Rue fylt opp med restauranter og suvenirbutikker. I annen etasje holdt abbeden til, og her tok han imot sine adelige og geistlige gjester. Kapellene, kryptene og andre rom i de nederste etasjene har enorme dimensjoner for å kunne bære vekten av kirkebyggene og munkenes kvarter i den øverste etasjen. Det var en fantastisk opplevelse å stå i klostergangene og se ut over havet.

Omsider fikk Just Erik bestilt moules frites, Sist gang var i 

Brügge sammen med Randi,, en gang for 25 år siden!!

Værhardt ved Cap Fréhel

Baskerland, Saint-Émilion, Cognac og Loire-dalen

Barnslig glede med å plukke skjell

I dag er det den første dagen at været i vesentlig grad har påvirket planene våre. I utgangspunktet hadde vi tenkt å sykle et stykke langs kysten av Bretagne, men det var såpass ufyselig regn at vi i stedet valgte å ta bilen til Ile-Tudy og Penmarch for å «føle været» og spasere langs strendene.

Og Kristin vasker skjellene!!!

Da vi mandag kveld i forrige uke kom til San Sebastián, parkerte vi på en stellplatz nær universitetet, med grei gangavstand til Baiha de la Concho og sentrum. Da vi neste dag spaserte mot sentrum fulgte vi stranda i et par kilometer, barbente og helt ute i vannkanten. Det var faktisk ganske mange som badet, men vi hadde dessverre (!!!????) ikke med badetøy. Isla de Santa Clara og de to halvøyene som omkranser bukta lå delvis innhyllet i havtåke, mens vi vasset rundt i solskinnet. En temmelig spesiell opplevelse! 

Gamlebyen i San Sebastián, eller Donostia som den heter på baskisk, var ganske spesiell, og i alle barene hadde de tapas som vi ikke har sett maken til andre steder i Spania. De lignet mest på miniatyrutgaver av høye og forseggjorte smørbrød. Med mange lekre smaker. Det var mange artige butikker, og hos en sølvsmed kjøpte Kristin øredobber med gamle baskiske symboler, som skulle beskytte mot det onde, og følgelig bringe lykke. I byen er alle offentlige navn og skilter både på spansk og baskisk. Et språk som ikke ligner på noen andre språk i hele verden. Den «nye» byen innenfor bukta var som handlebyer flest, men tydeligvis litt spesiell allikevel, siden Kristin fant både bukse og jakke i sin stil.

San Sebastián er en flott og spennende by, men vi fant oss ikke helt til rette i Spania, så neste dag «returnerte» vi til Frankrike. Og til Saint-Émilion, der Just Erik hadde vært for 15 år siden. Men,,,, det er ikke bestandig virkeligheten og hukommelsen er helt på bølgelengde. Det kommer selvfølgelig av at det er forskjell på å besøke en slik liten «nisjeby» i juni kontra november. Og «nisjen» i Saint-Émilion er vin. Vinene herfra er viden kjent, som en av 37 godkjente «distrikter» under Bordeaux. I byen med de flotte kalksteinshusene var vinhandlerne totalt dominerende, selv om det var en og annen kunsthandler og klesbutikk. Vinflasker til 10 – 12.000 euro var ikke noe særsyn, og 1945-årgangen fra en eller annen lokal bonde gikk visstnok for 19.000 euro.

Det var ikke det samme prisnivået på Chateâu Rol der vi parkerte bobilen for natten. Om kvelden ble vi invitert på vinsmaking på kjøkkenet hos «gamlebonden». Han var 87 år, og hadde overlatt driften til sønnen, men var fortsatt aktiv. Den lille krokryggede kona tuslet rundt på kjøkkenet og forberedte kveldsmaten. Vi fikk utlevert et skriv der «slottets» viner var presentert, og med påtegninger om rekkefølgen i «degustation´en», eller vinsmakingen. Vi har vært på en del vinsmakinger nå, og som oftest får du en liten slant i bunnen av glasset. Men her var det «full rulle». Kristin protesterte, og ville ikke ha så mye i glasset, men vinbaronen kvitterte med at «her slapp ingen ut før damene danset på bordet». Kristin sa at det var på betingelse av at kona hans også var med, men hun unnskyldte seg med at nå var helsa så skral at det ikke gikk lenger. Og dermed ble det ikke noen borddans. 

Vinsmaking på Chateâu Rol

Etter hvert kom husets datter og svigersønn også inn på kjøkkenet, og det hele ble ganske gemyttlig. Da vi skulle fylle ut kjøpsskjemaet surret Kristin litt med tallene, så vi var nok litt overlastet da vi tuslet «hjem». Termen Chateâu er forresten temmelig utvannet,,, og har du et hus med tett tak,,, så er det nok et Chateâu. Noe man skjønner når de aller fleste av de 8.500 produsentene av Bordeauxvin er Chateâu ditt eller datt.

Kristin handler grønnsaker i Royan

Burde vi hatt mer slikt i kjøttdiskene våre hjemme i Norge?

Kristins venninne Turid hadde anbefalt Royan, som ligger på østsiden av innløpet til Bordeaux, og her fant vi en flott stellplatz sentralt i byen. Den første dagen syklet vi litt omkring, og Kristin tilbragte et par timer hos frisøren. Neste dag besøkte vi det flotte markedet før vi tok ferge over fjorden, og syklet nedover på vestsiden av halvøya. Det første stykket fulgte vi en sykkelsti langs en smalsporet jernbane, og etter en stund tok vi vestover gjennom «klittene». Da vi etter en stund kom helt ned på stranda var det helt fantastisk å sykle!!!!! Vi syklet flere kilometer i vannkanten før vi stoppet og spiste lunch ved noen betongkonstruksjoner som mest sannsynlig stammet fra 2. verdenskrig.

Kristin i fint driv langs Atlanterhavet

Igjen,,,,  Royan var grei, og vi kan bare se for oss hvilket liv det er her om sommeren, med butikker, barer og restauranter langs strandpromenaden. Med alle de flotte parkene og blomsterarrangementene.

Nå skulle vi etter planen reist til Moulins og besøkt familien der Kristin var au pair for trettisju år siden, og deretter til Orleans og videre nedover Loire-dalen. Men vi klarte aldri å komme i kontakt med dem, og la derfor kursen mot Blois som ligger i den «kongelige dalen» omtrent der de mest fantastiske slottene ligger. 

Underveis stoppet vi og spiste lunch i Cognac. En litt merkelig og «tung» by der husene så ut som bunkere. Men vi har jo vært i Cognac. Mer enn vi kan si om resten av Det Norske Elgselskap. Der har det ved flere anledninger vært snakk om å reise hit, men gjennomføringsevnen er for svak. Selskapet får holde seg til å arrangere sammenkomster med god mat og drikke i Arendal. Litt vest for Cognac overnattet vi hos en «Cognac-bonde», og vi hadde snaut fått parkert bilen før han åpnet låven der han laget godsakene. Det gikk som det pleier å gå. Vi smakte ,,, og kjøpte. Cognacen var god, noe bonden var hjertens enig i. Han passet på druene sin slik bestefaren hadde gjort, og hadde lite til overs for industriproduksjonen som Hennesy, Otard, Remy Martin og de andre store merkene drev med.

Just Erik prøvesmaker den SKIKKELIGE cognacen!!!!

,,, mens Kristin holder seg til Cognac blandet med druejuice

Neste dag besøkte vi slottet Chenonceau. Som de fleste slottene langs Loire er de ikke bygget over natten, og for Chenonceau sin del er det fire kvinner, hustruer, mødre og elskerinner, som har dirigert utformingen. Det siste byggetrinnet besto av et 60 meter langt galleri som krysset Loire. En artighet i denne forbindelsen er at under annen verdenskrig dannet Loire demarkasjonslinjen mellom det okkuperte Frankrike og Vichyregimet. Dette gjorde det mulig for La Résistance å føre flyktninger gjennom slottet og ut i den «frie» sonen.

Chateâu Chenonceau

Det var system på kjøkkenet !

Tid for en liten peiskos????

Og et eget kapell til "husbruk" hører med

Ludvig var en stilig fyr!!!

Etter en natt på stellplatzen i Blois besøkte vi Chateâu Chambord. Slottet over alle slott i Loire-dalen. Kong Francis I skulle i utgangspunktet bygge et «hunting lodge», men det tok litt av underveis. Og ble selvfølgelig ikke ferdig før han døde. «Hytta» er 156 meter lang, 56 meter høy, har 77 trappeløp, 282 peiser og 426 rom. Slottet i seg selv er jo imponerende, og selv om vi ikke fikk inspisert alle rommene er det utrolig hvilken pomp og prakt de kongelige omga seg med. Men det er kanskje omgivelsene som viser hvor vilt det må ha vært. Da vi kjørte gjennom porten inn til eiendommen var det nesten fire kilometer frem til selve slottet. Gjennom hele «skogen» var det veier på kryss og tvers, bare med noen hundre meters mellomrom. Da kunne sikkert kongen slippe å ri gjennom gresset når han skulle skyte et villsvin eller en hjort. Men det som tar kaka er «elveprosjektet». Kongen hadde så lyst på en elv foran slottet. Han skal visstnok ha ønsket å omdirigere Loire, men ble overtalt til å «ta» en mindre elv som ikke rant så langt unna. OK,,, Jeg vil ha en elv!!!!!! Få tak i 1000 bønder, og begynn å grav!

Her ser vi hvordan Kong Francis I fikk "gravet en elv" foran slottet

Chateâu Chambord

Soveværelset til Ludvig XIV

Denne trappa er konstruert av Leonardo da Vinci. Den som går
 opp og den som går ned går i hvert sitt spiraliserte trappeløp,
og vil ikke møtes!!

Med 282 peiser blir det mange piper på taket!!!!!

Jakttrofeer får en ny dimensjon når
dyrene gullforgylles

Veggene i slottene var mer eller mindre dekket av gobeliner fra gulv til tak

Neste dag besøkte vi Tours, og her var de i full gang med å pynte juletrærne foran rådhuset, eller Hôtel de Ville eller La Mairie som er det navnet franskmennene bruker. Det er i underkant av 35.000 kommuner i Frankrike, så de blir mange «hoteller» og «mairie´er». 

Litt sært med juletrær når "sommerblomstene" står i full flor

Franskmennene er også gode på bindingsverkshus. Her i Tours

Vi hadde tenkt å se på et par slott til, men det første var stengt,,,,,, og vi fant ut at nok var nok, og satte kursen mot Bretagne. Underveis ble det en overnatting i Nantes, og nå sitter vi å skriver og strikker på den kommunale campingplassen i Quimper. Ellers blir det mest bønder eller stellplatzer siden nesten alle campingplassene er stengt. Men det funker overraskende greit å dusje og doe i bilen. Ved heftig bruk må vi fylle og tømme et par ganger i uka. Noe som vi kan gjøre på stellplatzer eller utenfor en del større supermarkeder. Hvor vi også kan få vasket tøy!!!!

Fra Marseille til Barcelona,,, med avstikker til Wien og Praha

For et par dager siden forlot vi Barcelona, med kurs for Baskerland. Vi hadde vel i grunnen tenkt å overnatte et sted underveis, men plutselig var vi i San Sebastian som ligger helt ute mot Atlanterhavet, et par mil sør for franskegrensa. På vei vestover viste kompasset til stadighet nordover,,, så nå har vi «snudd». Ubønnhørlig er vi på «hjemvei», selv om vi nok skal klare å bruke noen uker på de siste 3.000 kilometerne.

Siden det heldigvis gikk ganske greit å få plassert bilen i Marseille i slutten av forrige måned, fikk vi nesten fire timer ventetid på flyplassen i Marseille før vi fløy via Brussels til Wien, og landet der 11 timer etter at vi brøt opp fra campingplassen i Cassis. Og en drøy time senere skulle vi spise middag sammen med noen kolleger av Just Erik og vertskapet fra Eaton Electric.

Selvfølgelig var det kø innover på motorveien, og vi fikk 10 minutter på rommet før vi tok drosje til Das Wiener Riesenrad hvor vi skulle spise middag. Det var ganske lang kø av turister som skulle kjøre med  Pariserhjulet, og vi så i grunnen litt mørkt på hele opplegget. 

Stil i karusellen !!

Willy, Kristin  og Just Erik i første runde

Men plutselig ble vi sluset inn ved siden av de «ordinære» turistene, og vist inn i en vogn med krystall og tente lys. På toppen av det hele ble vi ønsket velkommen av en kelner som snakket norsk!!!! En runde (20 minutter) med «vann og brød» + et glass med sekt. Så en runde med forrett. Deretter to runder med hovedrett. Så en runde med dessert, og den siste runden med kaffe. Og for hver runde ble tomme vinflasker byttet ut med fulle!!!! En ganske spesiell opplevelse. 

Utsikt ut over Wien

Så fulgte et par dager der Just Erik og kollegene fikk faglig påfyll hos Eaton,
og Kristin, Snefrid og Nina prøvde å gjøre Wien på egen hånd. 

På Schönbrunn (der de danser på nyttårskonserten) var det god plass :-)

På fredag ettermiddag skulle vi reise til Praha via Eatons fabrikk i Schems,
men siden den var stengt for vedlikehold hoppet vi på toget fra Wien til Praha. 

Nina, Kristin og Just Erik på vei til Praha

Drosje til hotellet, sette fra oss bagasjen, og ny drosje til Restaurant U Tri Ruzi. Som for øvrig også hadde sitt eget bryggeri i bygningen. Kvelden ble toppet av en spasertur gjennom sentrumsgatene tilbake til hotellet. Det er mange år siden vi har gått i en by så full av restauranter og liv. Men slik blir det vel når halvliteren koster en drøy tier, og byen (derfor??) besøkes av 6 millioner turister hvert år. De fastboende teller i overkant av en million.

Snefrid og Kristin på trikketur

Trikkefører Syvertsen

Neste dag ble vi hentet av en guide som førte oss til nærmeste trikkeholdeplass, der vi ble plukket opp av en veterantrikk med en staut konduktør og en ditto billettør. Så bar det rundt i Prahas gater før vi krysset Moldau (eller Vltava som den heter på tsjekkisk) og arbeidet oss oppover mot slottet. Her ble det sightseeing til fots, som vi avsluttet i et kloster der det ble skjenket egenprodusert øl. Vi fikk imidlertid ikke helt klarhet i hvem som var og ikke var munker, og de forskjelliges roller. For oss så det hele ut som en ordinær skjenkebule. Men ølet var godt. Og Slivovitzéne likeså. Syntes noen av oss J

Munke-øl

Tsjekkia skal visstnok ha nærmere 60 % ateister, men like fullt er det 150 kirker i Praha. Det har nok sammenheng med det som skjedde i første del av 1600-tallet. Det hadde allerede vært ufred i Europa i lang tid, og Böhmen, i store trekk dagens Tsjekkia, var under kontroll av det tysk-romerske riket. Etter en fredsavtale skulle «tsjekkerne» imidlertid få beholde sin protestantiske tro. I 1618 ble to emissærer for den habsburgske, tysk-romerske keiseren Mathias, sendt til Praha. Böhmerne var redd for at keiseren ville gå fra avtalen om at de skulle få beholde sin protestantiske tro, og kastet emissærene ut av vinduet på palasset. «Defenesrasjon», som denne «skikken» kalles har vært brukt noen få ganger, og handlingen var nok den direkte årsaken til den store religionskrigen i Europa, kanskje mest kjent som Trettiårskrigen. En krig der både Danmark-Norge og Sverige var kraftig involvert. Og som krevde nær en million soldatofre, og syv millioner sivile. Mange som direkte følge av krigshandlingene, men sikkert enda flere som følge av epidemier og hungersnød. Og den Böhmiske befolkningen ble «tvangs-katolisert». Så lenge det varte.

Praha er en vakker by

Etter en spasertur ned mot Moldau og en tur over Karlsbroa var det tid for shopping. Kvelden ble avsluttet på Restaurant La Finestra in Cusina, visstnok et etablissement i det øverste sjiktet. Som vanlig på denne turen, god mat og god vin. Søndag reiste de andre hjem til Norge, mens vi tok fly til Nice og tog videre til Marseille der vi hentet bilen.

På Karlsbrua

Etter 1.000 år ble den til slutt bra!!!! Svært bra

Den første natta etter Wien og Praha lå vi på en stor og fin stellplatz i Carro, og neste dag reiste vi vest- og sørover gjennom Carmague. Områdene vest for Marseille, og rundt Martigues spesielt, er noe av det mest industrialiserte vi noen gang har sett. Og kanskje var det oljeraffineriene som virket «verst». Det var derfor en voldsom overgang da vi krysset Rhonen med en liten ferge, og kom inn i nasjonalparken.  Smale veier og nesten ingen hus. Store flokker med flamingoer, ENORME ansamlinger av sothøner. Flere slag hegrer, dykkere og rovfugler. Og selvfølgelig skarv. Vi så også en del hester, men ikke de store flokkene med hvite hester som vi har sett på TV, galopperende gjennom våtmarksområdene.

Ferge over Rhonen

Om kvelden la vi oss til på en vingård nær La Grande-Motte. Før vi reiste videre handlet vi som vanlig litt lokale varer. Vi kjenner jo alle til rød- og hvitvin. Og de fleste har vel smakt, eller hørt om rosevin. Men dette området hadde noe de kalte «vin gris», altså «grå vin». Vi prøvesmakte litt, og kjøpte med oss et par flasker som vi skal utforske videre. Samt en flaske Muskat-vin, som Kristin kan kose seg med. For de som liker slikt sukkerkliss!!! Og så kjøpte vi en pose ris dyrket i Carmague. De solgte også salt, både hvitt og rosa, farget av de samme algene som gir flamingoene den rosa fargen. Et par dager senere besøkte vi Carcassonne. Så langt på turen har vi besøkt et utall av slott- og festningsruiner. Men her hadde vi en «lys levende og intakt» by fra 12 – 13-hundretallet med dobbel ringmur og det hele. En by som på 13-hundretallet hadde 4.000 innbyggere. Og som vanlig med en fascinerende historie med angrep og beleiringer av både muslimer og diverse kristne trosretninger. Og ikke minst redselsfulle beretninger knyttet til inkvisisjonen.

Inngangen til borgen i Carcasonne

Kristins venninne Signe har hus i Banyuls-sur-Mer, rett ved spanskegrensen, og vi måtte selvfølgelig innom denne byen også. På veien kjørte vi gjennom Collioure, som fra bilvinduet, var en kjempeflott liten by klemt inn mellom enden av Pyreneene og Middelhavet. I det hele var det et fascinerende landskap her ute ved den ville kysten.

På nettet leste vi at campingplassen i Cadaqués var åpen,,,,,, men som vanlig stemte ikke dette. Og ingen stellplatz heller. Siden vi hadde planlagt å besøke huset til Salvatore Dali neste dag, og siden Cadaqués ligger i «hutti-heita» bestemte vi oss for å ta turens første «vill-camping». Vei,,, så veldig «vilt» var det ikke, og etter å ha snakket med en engelskmann som hadde holdt til på parkeringsplassen i fem netter, installerte vi oss rett bak han. Etter en tur «på byen» sto bilen der i beste velgående, og vi sov trygt og godt hele natta. Etter frokost neste dag gikk vi ned til sjøen, der Salvatore Dali hadde bodd. Og hvilket sted!!!!! Huset ligger helt nede ved sjøen, rett ved det østligste punktet i Spania, og var omgitt av en flott olivenlund med en fantastisk utsikt ut over bukta og havet. Vi måtte vente en liten time før vi slapp inn, for de tillot kun puljer på ti besøkende om gangen. Et gedigent og spennende hus, en gang bebodd av en gal mann. OK da,,, et galt geni. Ingen av oss har noe særlig greie på kunst, men noe av det Dali har laget er både «pent og forståelig». Men mye er fullstendig vanvittig. Rundt svømmebassenget var det plassert flere utgaver av «Michelin-mannen», en telefonkiosk, plastikk-svaner og mye annet rusk og rask.  Og rundt «tronen» i enden av bassenget snodde det seg MANGE meter med fargerike slanger. Strikkede så vel som i patch. 

Mange rare besøkende hos Dali !!!

I olivenlunden hadde han laget en ti meter lang «mann» som lå i en skråning. Laget av et robåt-vrak, avløpsrør, lecablokker, tømmerstokker, takstein og med et hode som en gang nok hadde vært en stor blomsterpotte. Men det er spennende med folk som utfordrer det etablerte, eksperimenterer og provoserer. Vi trenger slike friske pust, men det er ofte vanskelig å si hva som er kunst. For noen år siden var det et innslag på Dagsrevyen, der folk i en liten by nordpå var i harnisk over noe «søppel og skrap» var installert på torget. Kultursjefen ble intervjuet, og fikk spørsmål om dette var søppel eller kunst. Siden det er plassert der av en kunstner er det kunst,,, var svaret. Så vet vi det. 

 

Puter, slanger, løver og gamle linser fra et fyr ved svømmebassenget

Just Erik sitter på kunsten

På vei sørover ville vi ta et par dager på Costa Brava. Just Erik har vært her tidligere da Marianne bodde et år i Barcelona, og han mente å huske at det var noen fine små byer her. Men for oss virket hele kysten som en sammenhengende by med boligblokker og industri. I Barcelona er det ingen campingplasser, og vi gikk for den nærmeste som var åpen, i El Masnou. Herfra gikk det tog inn til Barcelona hvert kvarter, og vi kunne gå av på Plaza de Cataluna etter 25 minutter. Erfaringen viser at det ikke er lett å få satt fra seg bobilen i de store byene, så dette var en grei løsning. Vi startet selvfølgelig nedover Las Ramblas. Kanskje ikke i «full blomst» på denne tiden av året, men greit. Vi har vært der. Sammen med mange gateselgere fra den andre siden av Middelhavet. Vi stusset litt på «salgsbodene». Det var gjerne et en duk eller et teppe med solbriller, sjal og mosaikkfigurer. Ja,,, også selfiestenger da J. Og i hvert hjørne far det festet et tau. Når det dukket opp en politipatrulje i nærheten var det gjort på et øyeblikk å slenge hele butikken på ryggen. Gateselger??? Jeg????Kristin kjøpte en Madriddrakt til Markus for en prutet pris til 30Euro. Etter hvert tråklet vi oss oppover i det gotiske kvarteret. Et fantastisk område med masse spennende butikker trange fargerike gater, og masse restauranter. Etter en nydelig tapas-lunch var det på´n igjen. Vi har vært inne i mange kirker på turen, men Catedral de Barcelona er den mest imponerende. Kanskje ikke den vakreste, men for noen dimensjoner over søyler og velvinger. Da vi kom ut fra katedralen hørte vi lystig musikk, og fra øverst i trappene med mot Avenida de la Catedral kunne vi se at hele gata sydet av folk som danset en eller annen lokal ringdans. Noen begynte, og etter hvert sluttet andre seg til, og til slutt var det syv – åtte ringer som stadig ble større. Når musikken nærmet seg klimax «hoppet» hele plassen.

Senere på kvelden spiste vi «hjemmelaget» (!!??) paella på en restaurant. Greit,,,, men jeg har nok smakt bedre paella på spanske restauranter i Oslo. Men det er jo etter min smak.

Neste dag var planen å ta toget inn til Plaza de Cataluna og gå ned til havna, hvor vi skulle ta taubanen fra Torre de St. Sebastià opp til Montjuïc. Så skulle vi besøke Park Güell før vi avsluttet med Sagarada Familia.

Just Erik ved havna i Barcelona

Det var nok lenger å gå rundt havna enn det vi hadde forutsett, og da vi omsider kom frem Torre de St. Sebastià ble det nesten tre kvarter å vente før vi ble vist inn i heisen. Og over en halvtime oppe i tårnet. Vel fremme på Montjuïc gikk vi mot Miro-museet. Bare et par hundre meter hadde drosjesjåføren sagt. Men,,, det viste seg å være to kilometer. Da vi skulle kjøpe billetter kom neste overraskelse. Museet stengte klokken 1430 på søndager, altså om tre kvarter. Vel,,, var vi kommet så langt fikk vi la det stå til. Vi hadde ønsket oss bedre tid,, men slik er det av og til. Etter stengetid gikk vi noen hundre meter for å ta Funicular de Montjuïc ned til byen. Men den var stengt for det årlige vedlikeholdet. Og det gikk jo en buss,,,,,,

Etter en solid tapas-lunch tok vi metroen til Vallcarca for å ta Park Güell fra oversiden. Det er et godt stykke, og svært bratt opp mot den bakre inngangen til parken. Men annet hvert kvartal var bilfritt, og her gikk det rulletrapper midt i gata!!!! Stilig,,, og ganske bekvemt. Da vi kom ned til festplassen var det en masse køer rundt omkring. Noen sto i stille køer, og andre i bevegelige køer der det ble kontrollert billetter. Vi spurte en klippedame hvor vi fikk billetter,,,, og etter fire forsøk nikket hun nedover mot en av de nederste inngangene til parken. OK,,, Kristin stilte seg i køen men Just Erik rekognoserte. Køen beveget seg ulidelig sakte. Noe som kom av at hver ny kunde måtte forklares det kompliserte «spillet». Det kunne bare slippes 400 turister inn i parken i løpet av hver halvtime. Klokken var nå blitt 1630, og alle billettene til 1630 – 1700 og 1700 – 1730 var utsolgt. Vi kunne altså få billetter til 1730 – 1800. Og parken stengte 1815. Som ved Miro-museet måtte vi si at når vi først var kommet så langt,,,,,, så fikk vi ta til takke med smulene. Vi kom i alle fall inn. Og kom ut samtidig med at skumringen kom krypende.

Pepperkakehus i Park Güell

Vi hadde en post til på programmet. Sagrada familia. Kirken, eller basilikaen, som Antonio Gaudi påbegynte i 1882. Og som ikke blir ferdig på MANGE år. Per i dag er det fortsatt en stor byggeplass med tre store heisekraner som står på uferdige tårn. Den ble riktig nok åpnet som kirkerom i 2010. Kirken skulle være åpen til klokken 2000, og vi så lyst på det der vi gikk nedover fra Park Güell. Det vrimlet av folk innenfor gjerdene, men vi slapp ikke inn. Kirken var nemlig stengt for turister fra klokken 14 på grunn av et pågående religiøst arrangement.

Men,,,, vi fikk jo sett den utenfra J

Barcelona er en fin by,, og det kan nok hende at vi kommer tilbake,,,, og da kanskje opplever at dagen går litt mer på skinner,,,,

Og nå setter vi nesen nordover,,,, og følgelig hjemover