Normandie

Nå har vi beveget oss inn i Normandie, og reisen nærmer seg slutten. Kristin sa her om dagen at hun hadde hørt rykter om at det er folk som spiser frokost allerede ved 08-tiden!!!!! Det er noe som ikke passer inn i vår verden, og vi vil fortrenge det så lenge som mulig.

Saint-Vaast-la-Houge

To timer etter flo sjø stenges portene for unngå at alle
fritidsbåtene legger seg over ende i mudderet. Men de
største fiskebåtene må allikevel lene seg inntil brygga

På sykkeltur til La Houge.
Vi lar oss ikke stoppe av regn,
vind, kulde eller flatt batteri !

"Bønder i åkeren"

På vei ut til østersfeltene

Hjem med et lass østers

Sekker med østers på rekke og rad

Østerssekker

Vakre gamle hus i Normandie

Under invasjonen i Normandie ble en fallskjermsoldat hengende i kirketårnet i byen
St-Mere-Eglise. Han "simulerte død" i et døgn før byen kom under kontroll av de allierte.
Og berget på den måten livet. Noe som byen i ettertid bruker for det det er verdt. Og vel så det.
Alle butikker og restauranter i hele byen var full av "fallskjermer", tanks og andre krigseffekter

Saint-Vaast-la-Houge er et av de første stedene vi besøkt i Normandie. En koselig liten fiskerlandsby helt i nord-vest. Fiskerlandsby,,, ja vel,,,, men østers er allikevel det store i det vestre og nord-vestre Normandie. En time eller to etter høyvann kan du formelig merke at hele landsbyen rister. Da dundrer det traktorer med store tilhengere gjennom byen, på vei ut i «åkeren». Noen med last, i tillegg til flere mann (og noen få damer) som henger seg fast gjennom rundkjøringene. Lasten er «nettingputer» på 40 x 70 cm som er fylt med østersyngel. De festes til rammer som er plassert på havbunnen, og her ligger de i fire år før de har vokst seg store nok til å bli med på en tilhenger tilbake. I mellomtiden skal «putene» ristes, bankes og snus med jevne mellomrom. Så det er stor aktivitet de timene det er lavt nok vann til at det kan arbeides i «åkeren». Enkelte steder kan du se de roterende lysene på traktortaket et par kilometer ut fra kysten.

Vakkert landskap i Normandie

Og det er ikke bare de profesjonelle som er å se utover i fjæra. Masse folk, unge som gamle, går «tur» samtidig som de plukker skjell og snegler. Og her om dagen ble det også observert en galning på sykkel langt ut i østersmarkene. Han fikk riktig nok en stri jobb med å vaske sykkelen ren for sand og gjørme,,, og forhåpentligvis fikk han også bort mesteparten av saltet.

Husene helt nede ved stranden i Cabourg lignet
mest på det vi ser langt inne i Tyskland

For et par dager siden ble vi invitert til middag hos Kristins vennskapsfamilie i Noyers Bocage fra da hun studerte i Caen 2003/2004. De ville også ha oss til å ligge over i huset,,, men vi foretrakk bilen. Vi har kanskje utviklet angst for store åpne rom???? Å leve på 14 m² i fire måneder skaper nok en eller annen fobi.

Natten før hadde vi oppsøkt en gåsebonde for å få handlet inn de siste boksene med foie gras. Vi sier gjerne gåselever, men her i nord-vest er det faktisk andelever som er mest utbredt. Nå var butikkutsalget selvfølgelig, som så MYE annet, stengt på mandag. Men det var bare å banke på døra, så skulle han åpne butikken. Og han fikk nok igjen for strevet, for vi handlet foie gras, andekonfit, rillettes og cidre for over 1.500 kroner.

Minnesmerke utenfor Memorial de Caen. Aktuelt som aldri før

På vei nord-østover var vi innom Memorial de Caen, som er et kjempemessig «museum» som  presenterer bilder av verden før 1940, fra 1940 til 1945 og etter 1945, i tre forskjellige utstillinger. Det var en formiddag som gav plass for refleksjon og ettertanke, og vi snakket om at en slik runde burde være obligatorisk for alle hvert femte år. For oss er jo mellomkrigstiden i Tyskland, krigen; både i Europa og Asia, behandlingen av jøder og sigøynere relativt kjent stoff; men det var flere klasser med franske «gymnasiaster» der. Mon tro hvilket inntrykk de satt igjen med?

Monument satt opp utenfor Memorial
Caen i forbindelse med 70-årsmarker-
ingen for landgangen i Normandie

Onsdag «avsluttet» vi turen vår i Honfleur. En fantastisk liten by ved utløpet av Seinen vis-à-vis Le Havre. Vi tok inn på Les maisons de Lea, et utrolig sjarmerende hotell i en bygning fra 1500-tallet, rett ved torget. Da vi kom til hotellet hadde vi tyrkisk bad og massasje, før vi tok en «liten en på øret». Og så ble det tid til litt shopping før vi avsluttet med en tre retters middag nede ved havna. Hvor vi skålte, og sa at «alle var enige om at det hadde vært en fin tur».

Honfleur

Neste morgen var plassen foran hotellet blitt markedsplass!!

Farvel Normandie,,, og ferien.
Over brua ved Le Havre

De siste 150 milene ser vi på som en ren transportetappe, bortsett fra et besøk på Tysklands største og eldste julemarked i Dortmund.

Bretagne

Sist natt lå vi hos nok en gåsebonde. Som i tillegg til pâté de foie også drev med cidre, som Bretagne er kjent for. Kristin har snakket om Bretagnes nasjonalrett, «Crepes et cider» i lang tid nå. Ellers er det litt artig å følge med på hva bøndene driver med etter som vi beveger oss gjennom Europa. Det har vært, i meget grove trekk, mais, mais og mais i Tyskland, vindruer i Italia, vindruer i det østlige og sørlige Frankrike, og gjess, ender, epler og creme fraiche i det nord-vestlige Frankrike. Her ser vi også mange kuer, som det snart er to måneder siden vi sist så. I Bretagne og Normandie har de også litt sauehold. En artighet i den sammenheng er moutons salés eller «salte sauer» på norsk. Her er det ikke fjellbeiter som for de norske sauene, men her gresser de året rundt helt nede ved Atlanterhavet, og skal etter sigende få en spesiell saltsmak i kjøttet.

Fantastisk dyktige murere i Bretagne.
Vi blir aldri lei av å se på de flotte husmurene

Fargerike båter i Roscoff

Vi liker oss kjempegodt her i Bretagne. Litt merkelig i grunnen, etter alt det «vakre» vi har sett langs middelhavskysten i Italia og Frankrike. Men det tøffe, røffe, solide og grønne Bretagne er fantastisk. Det er mange flotte steinhus langs Middelhavet også, men «soliditeten» i husene her tar kaka. Og så har vi vært så heldige å oppleve Atlanterhavet både i storm og stille. Kontrastene er fantastiske. En ting er sol og regn, storm og stille. Noe annet er tidevannet. To morgener tidligere i uka våknet vi ved en bukt sørvest for Roscoff og så to kilometer med tang, sand og gjørme,,, og motor- og seilbåter som lå på siden. Etter en litt sen lunch så vi utover en fin og stille bukt der motor- og seilbåtene dupper stille i ettermiddagssola.

Morgenstund med LANG fjære

Nå er havet tilbake!!!

Akkurat her er det nesten syv meter forskjell på flo og fjære, men bare noen få mil østover, ved St. Malo, er forskjellen mellom flo og fjære opp til 14 meter. Noe som opptrer ved fullmåne og nymåne (springflo). Midt mellom fullmåne og nymåne er tidevannsforskjellen på det minste (nippflo). Det er litt over 6 timer (1/4 månedøgn) mellom flo og fjære, og tidspunktene for flo og fjære forskyver seg da med ca. 50 minutter i døgnet. Dette skaper selvfølgelig problemer i dagliglivet for de som bor og arbeider langs kysten. Og som kan løses (eller til en viss grad kompenseres) på forskjellige måter. I noen byer har de montert porter ved innløpet til «indre havn» og stenger eller åpner disse et par timer før eller etter tidspunktet for flo sjø. Andre steder får sjøen styre seg selv, og båtene blir stående fast i gjørma, eller legger seg over på siden ved fjære sjø. Felles for begge «løsningene» er at ingen kommer ut eller inn av havna en time eller tre før og etter fjære sjø. Dette kan jo være et problem for rutebåter som skal frakte folk og gods ut til en av de mange øyene utenfor kysten. For noen dager siden var vi ute på Île-de-Batz utenfor Roscoff. Ved høyvann legger rutebåten til i Roscoff havn. Ved lavvann må passasjerene gå et par hundre meter utover en bro, som mot slutten skråner ned i havet. På den måten kan rutebåten bare legge til lenger og lenger inn mot byen etter hvert som vannet stiger. Et annet sted har de løst problemet ved å sette hjul på båten, slik at den kan kjøre som en bil inn til brygga ved lavvann. Eller som Just Erik så ved Cap de la Hague for et par år siden. Der sto en stor redningskrysser inne i et hus ved utkanten av havna. Båten sto i en krybbe som var plassert på en dreieskive. Oppsto en krisesituasjon ved høyvann ble båten sendt ned skinnene som endte i indre havn, og ved lavvann ble krybben dreid, og båten sendt på skinner rett «ut i havet».

Et par hundre meter ut fra havna leder "landgangen" rett ned i
havet slik at passasjerene kan entre båten uansett vannstand

Denne båten forserer fjæra på egen hånd

På vei østover fra Planguenoual kjørte vi over «demningen» ved utløpet til La Rance, en elv som renner ut ved St-Malo helt øst i Bretagne. De store tidevannsforskjellene i Bretagne påvirker også vannstanden langt opp i elvene, og ovenfor «demningen» er det en innsjø på 22 km². Under veibanen, dypt nede i selve «demningen», er det plassert 24 generatorer med en samlet effekt på 240 MW. Det kan selvfølgelig ikke produseres så mye når vannstanden i elvebassenget og havet er like høyt, men ved å utnytte energien i vannet som strømmer inn og ut gjennom slusene kan det leveres tilstrekkelig elektrisk energi til 200.000 franskmenn. Men ikke til mer enn 60.000 nordmenn, siden vi har et el-forbruk som er vel tre ganger så høyt som franskmennenes!!!!

St. Malo

Mektige forsvarsverker, mot både engelskmenn og Atlanterhavet

St. Malo var en positiv overraskelse. Hele den gamle byen, med sine 50.000 innbyggere, er innenfor en fullstendig bevart bymur. Riktig nok restaurert etter kraftig bombing av de allierte høsten 1944. 

Det var mektig og vakkert på Île-de-Batz

Lunchpause i nærheten av Roscoff

St. Malo var den siste byen vi besøkte i Bretagne, og her fikk vi endelig smakt Bretagnes «nasjonalrett», galette og cider. Cideren skal serveres i drikkeboller, og Kristin kjøpte med seg både boller og noen flasker cidre. Så i vinter skal det bli «Bretagnske» tilstander i Fjellveien 15 F.
Det er nå helt på slutten av november,og vi har friske blomster på frokostbordet.  Gresset er knallgrønt, stemorsblomster, tusenfryd og mange andre blomster står i tilnærmet «full flor». Både ville og «tamme». Og ikke minst hortensia. Som bogenvillaen er en av de flotteste blomstene langs Middelhavet er det hortensia i alle farger som dominerer her i Bretagne.

Vi har tidligere reist gjennom Catalonia og Baskerland med sine egne språk og ønske om løsrivelse fra henholdsvis Frankrike/Spania og Spania/Frankrike. I Bretagne er det også to-språklighet. Språket stammer fra keltisk, og har nok «oppstått» som følge av den store immigrasjonen fra England på 4 – 600-tallet. Vi har sett en del plakater og tagging som fronter frigjøring av Bretagne, men fokuset er ikke på langt nær slik det er i Catalonia og Baskerland.

Noen franske og bretonske navn er ganske like,
og noen ser ut til å stamme fra hver sin klode

Det var grått og trist da vi besøkte Mont-Saint-Michel,
men man ser tydelig pyramidefasongen

Den største turistattraksjonen utenfor Paris ligger her helt øst i Bretagne og vi må jo gjøre som «alle andre». Besøke klosteret Mont-Saint-Michel. Ja,, nesten som alle andre. Vi syklet selvfølgelig (!!??) fra stellplatzen i Beauvoir. For godt over 1000 år siden startet det hele som et lite Benediktinerkloster på toppen av en liten øy helt innerst i «kroken» som skiller Bretagne og Normandie. Vel,,, øy var den bare ved høyvann. Etter hvert ble hele bukta fylt igjen, og ved tusenårsskiftet var «øya» landfast hele tiden. Men nå har de gravd ut mye av massene og laget en ganske pen kjøre- og gangvei ut til øya. Fram til ut i det 15. århundre ble det stadig utvidet til den pyramideformede fasongen hele øya har i dag. 

Ved fjære er det langt til havet!!!!

Pilgrimmenes Grand Rue er
overtatt av kremmerne!!

Selfie er en kunst,,, og vi er ennå ikke på høyde med japanerne

Og hvilke enorme dimensjoner!!!!! Bygningsmassen på toppen av øya består strengt tatt av tre etasjer, men med etasjehøyder som ikke ville passe inn i rammene for husbankfinansiering! Når pilgrimmene fulgte Grande Rue oppover mot klosteret kom de i utgangspunktet ikke lenger enn til første etasje som inneholder vaktrom og soldatenes kvarter, og til «almisserommet». I dag er Grande Rue fylt opp med restauranter og suvenirbutikker. I annen etasje holdt abbeden til, og her tok han imot sine adelige og geistlige gjester. Kapellene, kryptene og andre rom i de nederste etasjene har enorme dimensjoner for å kunne bære vekten av kirkebyggene og munkenes kvarter i den øverste etasjen. Det var en fantastisk opplevelse å stå i klostergangene og se ut over havet.

Omsider fikk Just Erik bestilt moules frites, Sist gang var i 

Brügge sammen med Randi,, en gang for 25 år siden!!

Værhardt ved Cap Fréhel

Baskerland, Saint-Émilion, Cognac og Loire-dalen

Barnslig glede med å plukke skjell

I dag er det den første dagen at været i vesentlig grad har påvirket planene våre. I utgangspunktet hadde vi tenkt å sykle et stykke langs kysten av Bretagne, men det var såpass ufyselig regn at vi i stedet valgte å ta bilen til Ile-Tudy og Penmarch for å «føle været» og spasere langs strendene.

Og Kristin vasker skjellene!!!

Da vi mandag kveld i forrige uke kom til San Sebastián, parkerte vi på en stellplatz nær universitetet, med grei gangavstand til Baiha de la Concho og sentrum. Da vi neste dag spaserte mot sentrum fulgte vi stranda i et par kilometer, barbente og helt ute i vannkanten. Det var faktisk ganske mange som badet, men vi hadde dessverre (!!!????) ikke med badetøy. Isla de Santa Clara og de to halvøyene som omkranser bukta lå delvis innhyllet i havtåke, mens vi vasset rundt i solskinnet. En temmelig spesiell opplevelse! 

Gamlebyen i San Sebastián, eller Donostia som den heter på baskisk, var ganske spesiell, og i alle barene hadde de tapas som vi ikke har sett maken til andre steder i Spania. De lignet mest på miniatyrutgaver av høye og forseggjorte smørbrød. Med mange lekre smaker. Det var mange artige butikker, og hos en sølvsmed kjøpte Kristin øredobber med gamle baskiske symboler, som skulle beskytte mot det onde, og følgelig bringe lykke. I byen er alle offentlige navn og skilter både på spansk og baskisk. Et språk som ikke ligner på noen andre språk i hele verden. Den «nye» byen innenfor bukta var som handlebyer flest, men tydeligvis litt spesiell allikevel, siden Kristin fant både bukse og jakke i sin stil.

San Sebastián er en flott og spennende by, men vi fant oss ikke helt til rette i Spania, så neste dag «returnerte» vi til Frankrike. Og til Saint-Émilion, der Just Erik hadde vært for 15 år siden. Men,,,, det er ikke bestandig virkeligheten og hukommelsen er helt på bølgelengde. Det kommer selvfølgelig av at det er forskjell på å besøke en slik liten «nisjeby» i juni kontra november. Og «nisjen» i Saint-Émilion er vin. Vinene herfra er viden kjent, som en av 37 godkjente «distrikter» under Bordeaux. I byen med de flotte kalksteinshusene var vinhandlerne totalt dominerende, selv om det var en og annen kunsthandler og klesbutikk. Vinflasker til 10 – 12.000 euro var ikke noe særsyn, og 1945-årgangen fra en eller annen lokal bonde gikk visstnok for 19.000 euro.

Det var ikke det samme prisnivået på Chateâu Rol der vi parkerte bobilen for natten. Om kvelden ble vi invitert på vinsmaking på kjøkkenet hos «gamlebonden». Han var 87 år, og hadde overlatt driften til sønnen, men var fortsatt aktiv. Den lille krokryggede kona tuslet rundt på kjøkkenet og forberedte kveldsmaten. Vi fikk utlevert et skriv der «slottets» viner var presentert, og med påtegninger om rekkefølgen i «degustation´en», eller vinsmakingen. Vi har vært på en del vinsmakinger nå, og som oftest får du en liten slant i bunnen av glasset. Men her var det «full rulle». Kristin protesterte, og ville ikke ha så mye i glasset, men vinbaronen kvitterte med at «her slapp ingen ut før damene danset på bordet». Kristin sa at det var på betingelse av at kona hans også var med, men hun unnskyldte seg med at nå var helsa så skral at det ikke gikk lenger. Og dermed ble det ikke noen borddans. 

Vinsmaking på Chateâu Rol

Etter hvert kom husets datter og svigersønn også inn på kjøkkenet, og det hele ble ganske gemyttlig. Da vi skulle fylle ut kjøpsskjemaet surret Kristin litt med tallene, så vi var nok litt overlastet da vi tuslet «hjem». Termen Chateâu er forresten temmelig utvannet,,, og har du et hus med tett tak,,, så er det nok et Chateâu. Noe man skjønner når de aller fleste av de 8.500 produsentene av Bordeauxvin er Chateâu ditt eller datt.

Kristin handler grønnsaker i Royan

Burde vi hatt mer slikt i kjøttdiskene våre hjemme i Norge?

Kristins venninne Turid hadde anbefalt Royan, som ligger på østsiden av innløpet til Bordeaux, og her fant vi en flott stellplatz sentralt i byen. Den første dagen syklet vi litt omkring, og Kristin tilbragte et par timer hos frisøren. Neste dag besøkte vi det flotte markedet før vi tok ferge over fjorden, og syklet nedover på vestsiden av halvøya. Det første stykket fulgte vi en sykkelsti langs en smalsporet jernbane, og etter en stund tok vi vestover gjennom «klittene». Da vi etter en stund kom helt ned på stranda var det helt fantastisk å sykle!!!!! Vi syklet flere kilometer i vannkanten før vi stoppet og spiste lunch ved noen betongkonstruksjoner som mest sannsynlig stammet fra 2. verdenskrig.

Kristin i fint driv langs Atlanterhavet

Igjen,,,,  Royan var grei, og vi kan bare se for oss hvilket liv det er her om sommeren, med butikker, barer og restauranter langs strandpromenaden. Med alle de flotte parkene og blomsterarrangementene.

Nå skulle vi etter planen reist til Moulins og besøkt familien der Kristin var au pair for trettisju år siden, og deretter til Orleans og videre nedover Loire-dalen. Men vi klarte aldri å komme i kontakt med dem, og la derfor kursen mot Blois som ligger i den «kongelige dalen» omtrent der de mest fantastiske slottene ligger. 

Underveis stoppet vi og spiste lunch i Cognac. En litt merkelig og «tung» by der husene så ut som bunkere. Men vi har jo vært i Cognac. Mer enn vi kan si om resten av Det Norske Elgselskap. Der har det ved flere anledninger vært snakk om å reise hit, men gjennomføringsevnen er for svak. Selskapet får holde seg til å arrangere sammenkomster med god mat og drikke i Arendal. Litt vest for Cognac overnattet vi hos en «Cognac-bonde», og vi hadde snaut fått parkert bilen før han åpnet låven der han laget godsakene. Det gikk som det pleier å gå. Vi smakte ,,, og kjøpte. Cognacen var god, noe bonden var hjertens enig i. Han passet på druene sin slik bestefaren hadde gjort, og hadde lite til overs for industriproduksjonen som Hennesy, Otard, Remy Martin og de andre store merkene drev med.

Just Erik prøvesmaker den SKIKKELIGE cognacen!!!!

,,, mens Kristin holder seg til Cognac blandet med druejuice

Neste dag besøkte vi slottet Chenonceau. Som de fleste slottene langs Loire er de ikke bygget over natten, og for Chenonceau sin del er det fire kvinner, hustruer, mødre og elskerinner, som har dirigert utformingen. Det siste byggetrinnet besto av et 60 meter langt galleri som krysset Loire. En artighet i denne forbindelsen er at under annen verdenskrig dannet Loire demarkasjonslinjen mellom det okkuperte Frankrike og Vichyregimet. Dette gjorde det mulig for La Résistance å føre flyktninger gjennom slottet og ut i den «frie» sonen.

Chateâu Chenonceau

Det var system på kjøkkenet !

Tid for en liten peiskos????

Og et eget kapell til "husbruk" hører med

Ludvig var en stilig fyr!!!

Etter en natt på stellplatzen i Blois besøkte vi Chateâu Chambord. Slottet over alle slott i Loire-dalen. Kong Francis I skulle i utgangspunktet bygge et «hunting lodge», men det tok litt av underveis. Og ble selvfølgelig ikke ferdig før han døde. «Hytta» er 156 meter lang, 56 meter høy, har 77 trappeløp, 282 peiser og 426 rom. Slottet i seg selv er jo imponerende, og selv om vi ikke fikk inspisert alle rommene er det utrolig hvilken pomp og prakt de kongelige omga seg med. Men det er kanskje omgivelsene som viser hvor vilt det må ha vært. Da vi kjørte gjennom porten inn til eiendommen var det nesten fire kilometer frem til selve slottet. Gjennom hele «skogen» var det veier på kryss og tvers, bare med noen hundre meters mellomrom. Da kunne sikkert kongen slippe å ri gjennom gresset når han skulle skyte et villsvin eller en hjort. Men det som tar kaka er «elveprosjektet». Kongen hadde så lyst på en elv foran slottet. Han skal visstnok ha ønsket å omdirigere Loire, men ble overtalt til å «ta» en mindre elv som ikke rant så langt unna. OK,,, Jeg vil ha en elv!!!!!! Få tak i 1000 bønder, og begynn å grav!

Her ser vi hvordan Kong Francis I fikk "gravet en elv" foran slottet

Chateâu Chambord

Soveværelset til Ludvig XIV

Denne trappa er konstruert av Leonardo da Vinci. Den som går
 opp og den som går ned går i hvert sitt spiraliserte trappeløp,
og vil ikke møtes!!

Med 282 peiser blir det mange piper på taket!!!!!

Jakttrofeer får en ny dimensjon når
dyrene gullforgylles

Veggene i slottene var mer eller mindre dekket av gobeliner fra gulv til tak

Neste dag besøkte vi Tours, og her var de i full gang med å pynte juletrærne foran rådhuset, eller Hôtel de Ville eller La Mairie som er det navnet franskmennene bruker. Det er i underkant av 35.000 kommuner i Frankrike, så de blir mange «hoteller» og «mairie´er». 

Litt sært med juletrær når "sommerblomstene" står i full flor

Franskmennene er også gode på bindingsverkshus. Her i Tours

Vi hadde tenkt å se på et par slott til, men det første var stengt,,,,,, og vi fant ut at nok var nok, og satte kursen mot Bretagne. Underveis ble det en overnatting i Nantes, og nå sitter vi å skriver og strikker på den kommunale campingplassen i Quimper. Ellers blir det mest bønder eller stellplatzer siden nesten alle campingplassene er stengt. Men det funker overraskende greit å dusje og doe i bilen. Ved heftig bruk må vi fylle og tømme et par ganger i uka. Noe som vi kan gjøre på stellplatzer eller utenfor en del større supermarkeder. Hvor vi også kan få vasket tøy!!!!